Resultatet er at president Obama igår fortalte ABC News at han nå personlig går ut med støtte for homofilt ekteskap. (Dette har videre tvunget norsk presse til å omtale hva Obamas holdning har vært til homofilt ekteskap – inntil nå.)

Som lokalpolitiker i Chicago var Obama for homofilt ekteskap, men når han ble en rikspolitiker endret han sitt uttalte syn til det samme som de fleste nasjonale politikere i USA – kun for ekteskap mellom en mann og en kvinne. I debatt med McCain i 2008 gjentok han dette synet og har forsøkt så godt han kan å holde masken – for han har egentlig aldri vært imot dette. Det er spesielt én grunn til at Obama har latet som han har vært imot homofilt ekteskap i en årrekke.

Homofilt ekteskap er ikke særlig populært blant den svarte befolkningen i USA, antageligvis Obamas viktigste velgergruppe, eller en av de viktigste. Ved valget i 2008 var 63 % av svarte imot homofilt ekteskap – hos hvite var dette 51 %. Obama fikk omtrent 96 % av de svartes stemmer i 2008, som kan forklare hvorfor han da mente det var politisk hensiktsmessig å inneha den populistiske holdningen til homofilt ekteskap.

I 2012 stiller ting seg annerledes, den svarte befolkningen har myknet opp når det gjelder dette temaet, nå er det kun 49 % som er imot (men dog bare 39 % for). Likevel er det 27 % av svarte som er intenst imot homofilt ekteskap i 2012 – det er disse Obama kan risikere sitter hjemme ved valget til høsten. Risikoen er nettopp det, at vesentlige andeler svarte blir hjemme – ikke at de bytter over til Republikanerne.

Har Obama nettopp skadet hans sjanser for gjenvalg ved å gå ut med slik støtte? Delstaten North Carolina kan være en slags kanarifugl i gruvesjakten, der stemte nettopp 61 % av velgerne for et delstatsgrunnlovstillegg som forbyr ekteskap mellom annet enn en mann og en kvinne. I 2008 vant Obama denne delstaten med kun 0,4 % av stemmene, der svarte utgjør en forholdsvis stor andel av befolkningen som stemmer – 23 % fra valgdagsmålinger i 2008.

Obama følger flertallets relativt nye flertallsstøtte i sin uttalte holdning til homofilt ekteskap, men dette kan skade ham i viktige vippestater som nettopp North Carolina blant svarte velgere. Eller kommer det til å skade ham politisk?

Tvetydig utfall

Det er ingen utenforstående som hittil vet om prøveballongene fra Biden m.fl. var planlagt sammen med Obama og hans valgkampanje, men det kan godt hende de har valgt å gå ut med støtte for homofilt ekteskap nå med vilje. Grunnene er:

• Obama må forvente å få et direkte spørsmål om homofilt ekteskap ved debattene til høsten, da vil han enten måtte svare det samme som Romney – eller endelig være ærlig
• At Obama egentlig er for homofilt ekteskap kan være godt innarbeidet hos folk flest, inkludert svarte, som da gjør det politisk gunstig å bare få det ut fremfor å fortsette skuespillet
• Om Obama uansett følte at han måtte ut med dette før valget, så er det bedre å få dette unna nå rett før sommeren enn at det blir et hett tema midt opp i valgkampen til høsten
• Hele strategien til Obama går ut på å distrahere folk fra å fokusere på økonomien – dette kan hisse opp Republikanerne til å glemme å snakke om økonomien

Noen kommentatorer, som Jonathan Capehart ved Washington Post, tror ikke dette kommer til å skade ham hos svarte i det hele tatt – og det kan hende han har rett. Andre fremhever at Obama risikerte å miste støtte fra enda en viktig velgergruppe hvis han ikke gjorde dette: sosialt liberale demokrater og de homofile. Antageligvis vil Obamas offentlige støtte for homofilt ekteskap sette sistnevnte gruppe i sving og få dem mer engasjerte i valget til høsten, som kan gjøre opp for skaden det eventuelt måtte påføre han hos svarte velgere som blir hjemme.

Obamas innrømmelse gjør valget mye tydeligere for velgerne som bryr seg om dette temaet: Obama støtter det, Romney er imot det. Romney har således mistet muligheten til å erte fram en tilståelse fra Obama og anklage ham for å ville avduke hans egentlige holdning etter valget (vis-a-vis Obamas kommentar til Medvedev om å gi han litt fleksibilitet til etter valget).

Romney-kampanjens oppgave fremover blir å forsøke å holde fokus på økonomien og eventuelt prøve å utnytte konservative svartes følelser om homofilt ekteskap til å få dem til å bli hjemme i november. Hvis de lykkes med det, kan det hende Obama har nettopp overlevert North Carolina og Virginia til Romney på et sølvfat, samtidig som det kan ha sikret seieren i f.eks. Iowa, en av få delstater hvor homofilt ekteskap er lovlig.

Meningsmålingene fremover vil vise om Obamas prøveballonger gav riktig svar.

Men innførselen av microchip har ikke stoppet mulighetene for å skimme norske bankkort, tvert imot.

- Den store flaskehalsen for å stoppe skimming helt, er USA. Så lenge de ikke vil ha microchip på bankkort, tvinger de resten av verden til å beholde magnetstripa på bankkortene.

Nordmennene irriterer seg over at USA – et land på 310 millioner mennesker og en seig økonomi – ikke har klart å implementere en helt ny kredittkortstandard like raskt som dem. Norge, som har et mye mer regulert og enhetlig banksystem, fikk dette unna ifjor – hvorfor sleper USA med beina?

Det finnes kanskje fornuftige, forståelige, logiske grunner til dette – men det vil ikke Dagbladet ha noe av:

Kvalheim tror amerikanske banker har annet forhold til betalingssikkerhet enn hva som er normen i Europa.

- Jeg har et inntrykk av at det i USA er et annet forhold til risiko enn det vi er vant med her hjemme i Norge. Men det blir litt å spekulere, men tror det kan ligge noe der.

Dagbladets Erik Hattrem og de norske ekspertene han har rådført seg med konkluderer med spekulasjon om at USA kanskje har et annet forhold (les: dårligere) til betalingssikkerhet. Ingen andre grunner for at USA “somler” blir presentert, selv om de melder seg ganske kjapt dersom man har noen som helst forståelse for amerikanske forhold.

What’s in it for me?

Den største og enkleste grunnen til at USA ikke vipper over til chipbaserte kredittkort like raskt som lille Norge (og andre europeiske land) er, selvfølgelig, økonomisk. Andi Coleman fra Accredited Standards Committee X9 har et regnestykke:

«The cost to produce and distribute a card to a customer is under $2. The cost to make and distribute a chip card to a customer is between $15 and $20,» says Coleman. «If you take 30-plus-million debit card customers and multiply that out times $15 to $20 per person, you have to have a really significant fraud to be able to offset that cost.»

De som har sett filmen «Catch Me If You Can» kjenner kanskje igjen navnet til enda en amerikansk ekspert som forklarer det økonomiske resonnementet bak å “somle” med å bytte:

«You’re telling the merchant that they have to buy a new machine,» says Abagnale. «They’ve already purchased this one machine for $450. If you’re a Kroger store or a Safeway or someone, and you have thousands of these machines, they’re telling you now to go get a new machine.»

Because U.S. laws put most of the onus for paying for fraud on card issuers rather than retailers, says Abagnale, retailers have little incentive to make the steep investment required to implement the change.

Frank Abagnale oppsummerer den største grunnen – at det vil koste amerikanske bedrifter massevis for å bytte ut alt utstyret og kortene til sluttbrukerne – mens han også presenterer den andre grunnen: kortsvindel har lenge vært kortutstedernes ansvar og de har bygget store systemer for å motvirke dette allerede.

Amerikanerne har åpenbart regnet seg fram til at det vil koste mer å bytte til EMV-standarden med chip enn å fortsette å håndtere svindel slik de allerede gjør idag. Kortsvindel koster dem altså mindre enn det ville kostet å bytte, enn så lenge.

Benjamin Jun, visepresident av teknologi ved Cryptography Research, forteller MSNBC at europeerne hadde sine egne grunner til å bytte til chip som amerikanerne ikke har hatt:

In the 1980s, as fraud-fighting efforts developed, international long-distance phone calls across Europe were very expensive.  That gave European banks added incentive to make their credit cards secure on their own  by developing a decentralized fraud-fighting system.  That led to placing tiny computer chips on each card that were smart enough to be used for validation without the need to call a central bank. Instead, users enter PIN codes that can be checked against data on the chip for authenticity.

In the U.S., on the other hand, telecommunications costs were relatively inexpensive, so it made sense for American banks to maintain their centralized fraud systems and continue to have merchants «phone home» with each transaction.

«In the U.S. it cost a quarter to clear a transaction. In Europe, the costs were much higher.  So they solved the problem by throwing more money at it,» Jun said. «Their system has been upgraded more quickly because their fraud rates required it.»

Jim McCarthy fra Visa forteller samme historie til New York Times om hvorfor det var mer kritisk for europeere å bytte enn for amerikanerne.

Jun sier også at USA kommer til å måtte bytte til slutt, fordi svindel i USA begynner å trappe seg opp mot det europeiske nivået.

Fortid og fremtid

En annen grunn til at amerikanerne ikke har latt seg friste av å bytte til EMV er at en rekke amerikanske selskaper har forsøkt det – og det ble en flopp. Storbutikkjeden Target gjorde et forsøk i 2001 og sendte ut nye chipkort til alle sine kunder, men måtte til slutt skrinlegge prosjektet. American Express prøvde å ha chip på sitt Blue card i 1999, men det gikk også dårlig, skriver New York Times.

Men kortutstederne har en egeninteresse av å tilby sikrere betalingskort – og de har laget et veikart som tilsier at EMV-systemet skal være implementert i USA innen april 2013. Flere store utfordringer står i kø for at dette skal komme i havn, blant annet alle de forskjellige interessegruppene som må overtales, og det logistiske marerittet å få rullet dette ut i 50 delstater som har forskjellige systemer og regler.

Selv om USA til slutt implementerer dette i 2013, vil ikke det bety slutten på denne type svindel. Magnetstripen vil trolig fortsette å eksistere selv på nye amerikanske kort, fordi det tilbyr en backupløsning dersom det er noe feil med chiplesingen – eller du får en kunde som ikke har et kort med chip fra et land som ikke har implementert dette.

På så måte er det ikke USAs “skyld” at dette problemet eksisterer nå eller kommer til å eksistere i fremtiden. Problemet vil ikke bli borte før man slutter å lage kort med magnetstripe og ta støyten for konsekvensene av dette, eller chipkort blir universelle i  hele verden.

Det er typisk norsk å forvente at alle andre skal kunne gjøre som oss uten problemer, noe BI-professor Tor Haugnes kaller “verdens svigermor syndromet”.

Hvis Dagbladets journalist hadde gjort jobben sin – faktisk gjort research og forsøkt å forstå problemstillingen – så hadde man kanskje skjønt at ikke alt USA gjør er teit.

En nylig studie fra Loyola Law School i Los Angeles viser at California alene har brukt rundt 23 milliarder kroner på å gjennomføre 13 henrettelser de siste 43 årene. […] Per dags dato sitter det 725 dødsdømte på «Death Row». Dersom henrettelsene fortsetter i samme tempo og med like høye kostnader, vil det koste hele 1,3 billioner kroner å fullbyrde dommene.

23 milliarder delt på 13 henrettelser ganger 725 dødsdømte er 1282 milliarder kroner, det stemmer jo dette! Uansett hva de økonomisk pressede amerikanerne mener om dødsstraff må de vel bare vedta dette med en eneste gang og starte innsparingen? Vel…

Hang in there

Lorch-Falch er så vidt innom at ikke alle som er dødsdømte ender opp med å bli henrettet før de dør av “naturlige” årsaker, men ser visst ingen grunn til at dette skal ha en effekt på regnestykket hennes. Siden 1978 beregnes det altså at California har brukt 23 milliarder kroner på å holde igang systemet med dødsstraff, disse pengene er ikke bare brukt på de 13 som har blitt henrettet. 56 dødsdømte har dødd på “Death Row” mens de ventet på å bli henrettet, den største delen av disse pengene har blitt brukt på dem.

E24-journalistens anslag tilsier ca. 1,8 milliarder brukt per henrettelse, men hvis man ser på det hun ganger med senere – 725 dødsdømte – må man sammenligne med tallet 69, alle de dødsdømte siden 1978 til sammen. Dette kutter stykkprisen til en sjettedel, 330 millioner kroner per dødsdømt. For de 725 som nå sitter og venter på en sikker død er derfor det riktige anslaget: 240 milliarder kroner.

240 milliarder kroner – men over hvor lang tid? Det tok 43 år for disse 69 dødsdømte å stryke med, grovt regnet 1,6 per år. Selv om man antageligvis ikke kan regne dette lineært pga. at dødsdommene økte noe annet enn det etter dødsstraff ble gjeninnført i 1978, ville det ta rundt 450 år for alle disse 725 å dø – hvis vi regner slik Lorch-Falch gjør.

Den som leste E24s artikkel begynner muligens nå å føle seg litt lurt. Sett deg ned, vi er ikke ferdig her enda.

Livstid er ikke gratis

Dødsstraffsystemet i USA er dyrt fordi de dødsdømte anker i det uendelige og det er et stort sirkus med advokater, dommere og aktivister som holder dette igang. Det som mangler i regnestykket er at alternativet til dødsstraff ikke er gratis – livstid i fengsel koster også en god del penger. Så hvor mye sparer man faktisk på livstid i fengsel fremfor dødsstraff?

E24 henviser til en undersøkelse gjort ved Loyola University, uten at det ser ut til at de faktisk har lest denne grundig nok. Her står det nemlig ganske svart på hvitt hvor mye de anslår California kan spare på å legge ned dødsstraff og overføre alle til livstid i fengsel:

FISCAL IMPACT: This initiative would save taxpayers billions of dollars and eliminate the risks of wrongful executions entirely. An immediate net savings of $170 million per year would be realized—assuming the Governor were to commute the sentences of those prisoners currently on death row to sentences of life imprisonment without the possibility of parole—and a savings of $5 billion over the next 20 years.

170 millioner dollar, omtrent 1 milliard kroner, i året vil man spare omgående og drøye 30 milliarder innspart over 20 år. Her ender vi faktisk nesten opp der vi begynte, bare med litt færre nuller: 1300 millioner kroner spart per år over de neste 20 årene.

For at overskriften til E24 skal stemme overens med undersøkelsen de selv baserer saken på, vil det ta 1000 år for California å spare den “billionen” de sikter til. Som Shania Twain sier, that don’t impress me much.

California har et budsjettunderskudd på ca. 60 milliarder kroner i inneværende periode. Å fjerne dødsstraff vil kutte underskuddet med 2,5 %. Loyola-undersøkelsen viser at å effektivisere dødsstraffsystemet vil spare nesten like mye.

For NTBs skyld får vi håpe at Romney – som har bedt om forlengelse for å få i havn selvangivelsen sin for ifjor – ikke finner på å fjerne en rekke skattefradrag ved siste runde for å slå i bordet med en høyere skatteprosent enn Obama.

To ting klarer ikke NTBs fordummende artikkel å formidle:

1. Buffett-regelen rammer kun et par tusen millionærer, som får sin inntekt hovedsaklig fra langsiktige kapitalinntekter, som skattes lavere enn vanlig lønnsinntekt – slik som også er tilfellet i Norge
2. Forslaget vil kun senke budsjettunderskuddet med omlag 0,5 %

Når NTB da skriver at forslaget vil “medføre økning av skatteprosenten for personer som tjener mer enn 1 million dollar per år” er dette misvisende da dette rammer svært få millionærer – millionærer som i snitt betaler langt over sin representative andel av skattene i forhold til inntekt.

Og hvorfor har USA en lavere skattesats på langsiktige kapitalinntekter som fører til dette fenomenet? Jo, det har NTB et svar på: Bush.

Det skyldes blant annet en rekke reformer og smutthull i skattepolitikken som stammer fra George W. Bushs tid i Det hvite hus.

Blant annet Bush, ja. Hva med f.eks. Clinton og selveste Obama?

• I 1997 signerte Clinton Taxpayer Relief Act som kuttet kapitalskatten fra 28 % til 20 % – 8 prosent
• I 2003 kuttet kongressen og Bush den fra 20 % til 15 % – 5 prosent
• I 2010 forlenget Obama 15 %-satsen som del av en gjeldstakavtale med Republikanerne i kongressen

Siden 80-tallet har altså tre presidenter sørget for at kapitalbeskatningen har gått fra 28 til 15 prosent. To av dem er demokrater, den andre er republikaneren Bush.

NTB nevnte kun republikaneren. Any questions?

På de siste tre målingene har Romney enten tangert Obama eller hoppet foran ham med 4 %; den siste fra CBS/New York Times viser dødt løp med 46 % hver. Reuters/Ipsos-målingen havner som regel langt mot Obama i forhold til målingsgjennomsnittet og har ikke vært representativ av utviklingen.

Ifølge det løpende gjennomsnittet hos RealCleaPolitics, har Obama aldri ligget mer enn 7 % foran Romney. Snittet i skrivende stund legger Romney kun 1,7 % bak presidenten, der hovedvekten av de nyeste målingene ligger på Romneys side.

Hva betyr dette? Antageligvis er det en rekke republikanere som nå har skjønt at Mitt Romney er deres kandidat, og ønsker å gi deres hittil nølende støtte til han. Rett etter Santorum ga seg 10. april har snittmålingen til Romney økt raskt fra rundt 43 til over 45; på samme tidsrom har Obama tapt seg med rundt en prosent.

Vil dette fortsette for Romney, eller er det en midlertidig bølge etter han endelig fikk ristet av seg Santorum? Det er vanskelig å si.

Den siste tiden har Obama slitt litt med at valgkampanjemedarbeider Hillary Rosen kom med en nedsettende kommentar om Romneys kone, om at hun ikke kan vite hva vanlige amerikanske kvinner sliter med siden hun aldri har hatt en betalt jobb og har vært hjemmemor. Antydningen om at kun rike kvinner velger å være hjemme med barna falt ikke helt i smak med mange hjemmemødre (og deres ektefeller) fra alle økonomiske klasser.

Romney har også kunnet konsentrere seg mer om å angripe Obamas økonomiske politikk og har startet reklamekampanjene mot Obama. På sin side har Obama forsøkt å fenge med hans appell for «The Buffett Rule» som ikke fikk nok stemmer i senatet på mandag til å bli tatt opp til diskusjon uten mulighet for uavbrutte innlegg (filibusters). Til tross for at folket syns Buffett-regelen til Obama er en god idé, ser det foreløpig ikke ut som den har hatt den ønskede effekten.

En ting er sikkert: stillingen mellom de to presidentkandidatene har nådd en ny vending og er betydelig mer spisset enn det norske medier gir inntrykk av, foreløpig. Vi får se om de orker å nevne en av de to målingene hvor Romney har gått forbi, eller den siste der de står helt likt.

Dessverre har den betente saken også vært preget av myter, desinformasjon og feilaktige påstander som har vært fremmet i media og i sosiale medier.

I USA har det gått så langt at en produsent hos NBC har blitt sagt opp etter han skal ha vært ansvarlig for å klippe sammen et Zimmerman-lydklipp slik at det kunne forstås med rasistiske undertoner. Det bearbeidete lydklippet ble spilt av på NBCs morgenprogram Today og bidro til at mange tror rasisme er en del av hendelsen.

Her tar vi en gjennomgang av feil som har dukket opp i den norske dekningen av saken.

Nynazister forbereder seg ikke på opptøyer
Den nyeste påstanden i saken er at væpnede nynazister forbereder seg på raseopptøyer i Sanford dersom påtalemyndighet erklærer at de ikke skal sikte Zimmerman. Media har rapportert at gruppen National Socialist Movement har startet å patruljere i byen og at det er utstyrt med våpen.

• Nettavisen: «Nynazistene er utstyrt med våpen og patruljerer rundt i byen Sanford.»
• VG: «Nynazister i og rundt Sanford i Florida skal være forberedt på vold i tilfelle det blir raseopptøyer i byen, skriver Miamy [sic] New Times.»

Men Miami New Times har oppdatert saken sin på nett, der sier politiet i Sanford at de ikke har noe som helst bevis for at nynazister patruljerer eller er tilstede i byen:

The Sanford Police Department says it has no evidence of neo-Nazis in the area. «We have not seen any neo-Nazis on patrol nor have we had any reports of them,» Sgt. David Morgenstern says.

Her siteres altså en nynazist med base i Detroit på at de har ting på gang i Sanford, men uten at man har dokumentert at dette faktisk stemmer.

Saken har blitt etterforsket
Trayvon Martins familie mener at saken ikke har blitt etterforsket grundig nok, etter som Zimmerman ikke har blitt siktet. Politiet i Sanford har blitt anklaget for å ha opptrådt rasistisk mot Martin, at de skal ha behandlet Zimmerman med silkehansker, og en rekke andre ubeviste påstander om at Zimmermans far har vært innblandet.

Obamas justisdepartement har satt FBI på saken for å undersøke om etterforskningen har gått riktig for seg. Derfor er det underlig at en del mener at saken ikke har blitt etterforsket i det hele tatt, til tross for at Sanford-politiet har offentliggjort en rekke bevis fra deres etterforskning av saken.

USA-historiker Ole O. Moen uttalte nylig følgende til VG:

- At drapet på Martin ikke ble etterforsket er veldig uheldig. Det kan være en indikasjon på en generell holdning, sier han.

Her hevder «USA-eksperten» altså noe som ikke stemmer og mener videre basert på denne feiloppfatningen at det kan være del av en bredere holdning hos politiet. Uten bevis eller riktige opplysninger påstår altså Moen at Sanford-politiet muligens opptrer rasistisk, og sammenligner saken med Rodney King-saken.

Eksperter bør uttale seg en smule mer nøkternt, korrekt og presist til media enn dette.

Fucking punks
VG gjentar også en av de tidlige påstandene om at Zimmerman skal ha sagt «fucking coons» under telefonsamtalen med politiet, med henvisning til CNN som nå mener han egentlig sa «fucking cold». VG har visst ikke fått med seg at CNN endelig har kommet frem til riktig svar: «fucking punks».

«Fucking coons» ble hevdet av mange som ville spre oppfatningen at rasisme var innblandet i saken, der ordet coons er et rasistisk begrep om svarte. I selve lydopptaket hører man veldig tydelig en «p»- og en «ks»-lyd som ikke er i nærheten av ordlyden til «coons».

Hvor CNN fikk «cold» fra vites ikke, men Zimmerman sa altså «fucking punks» med henvisning til «these assholes always get away», med henvisning til at han nevnte en rekke innbrudd i nabolaget i det siste.

Bildebruk
De eneste bildene av Trayvon Martin som har vært brukt i norske medier er av han som 14-åring, altså fra 2009. Her ser han forståelig mye yngre og mindre ut enn det han egentlig var når han ble skutt. I bildetekster har nettavisene nevnt at han var 17 år, uten å påpeke at bildet ikke er av han som 17-åring.

Pressen hadde først ikke noen andre bilder tilgjengelig enn de gamle av ham som yngre tenåring, men de siste ukene har nyere bilder vært tilgjengelig; det er påfallende at man fortsetter å bruke utdaterte og dermed feilaktige bilder. Det samme gjelder bilder av Zimmerman, her brukes nesten unntak et bilde fra 2005 hvor han er i arresten for et forhold han ikke ble dømt for, mens nyere bilder viser en tynnere og mer presentabel mann.

Zimmerman ble pågrepet
Mange trodde at Zimmerman aldri ble arrestert for å ha skutt Trayvon, noe som ble tilbakevist da en video dukket opp som viste han i arresten hos politiet. Tidligere meldte flere norske kilder at han ikke hadde blitt arrestert eller pågrepet:

• VG skrev «Politisjefen Bill Lee i Sanford har fått kraftig kritikk for at Zimmerman ikke har blitt arrestert etter episoden.»
• I en annen sak skrev VG: «Zimmermann sier han handlet i selvforsvar, og han er verken blitt pågrepet eller siktet.»
• Dagbladet: «Mannen som skjøt gutten, George Zimmermann, sier han handlet i selvforsvar og har ikke blitt pågrepet.»
• NRK skrev i sin første sak «Politiet i Sanford har verken arrestert eller siktet Zimmerman for drapet som ble utført i slutten av februar.»

Zimmerman ble sluppet fri etter avhøret hos politiet fordi hans forklaring – selvforsvar - var forenlig med bevisene de hadde samlet inn den kvelden. Det utelukker ikke at han kan bli siktet og arrestert ved et senere tidspunkt.

Godteri og iste
Advokatene til Martin-familien har gått ut og sagt at Trayvon var på vei hjem igjen fra 7-Eleven etter å ha kjøpt godteriet Skittles og en iste. Disse påstandene har ikke blitt bekreftet fra uavhengig hold, politiet bemerket ingenting om dette i de foreløpige rapportene som har blitt offentliggjort. Likevel skriver NRK f.eks. «Trayvon Martins var på veg heim etter å ha kjøpt godteri i ein butikk. Han høyrde på musikk og drakk iste.» Det vites ikke hvordan NRK vet om dette stemmer, siden ingen andre enn Martin egentlig vet hva han holdt på med før han ble skutt.

Rop om hjelp
Orlando Sentinel og andre kilder har hevdet via to lydeksperter at det ikke kan være George Zimmerman man hører rope etter hjelp i et lydopptak av en nødsamtale fra et vitne. Spesielt lydeksperten Tom Owen brukes i denne sammenhengen, her sitert av Dagbladet:

 – Jeg tok ut alle ropene og la de sammen. Og så sammenlignet jeg opptaket med et annet opptak av Zimmermans stemme med et dataprogram. Det fikk en 48 prosent overenstemmelse, sier Tom Owen, som sitter i styret for «American Board of Recorded Evidence», til Orlando Sentinel.

Han forteller at hvis det hadde stemmet, så hadde han forventet at prosenten var på over 90.

Dagbladet og Owen påpeker likevel at de ikke har noe lydopptak av Trayvons stemme å sammenligne med, og kan dermed ikke konkludere med at det faktisk er ham man hører skrike etter hjelp.

Andre lydeksperter har kommentert til media at Owens analyse ikke holder vann fordi han sammenligner et skrik med Zimmermans vanlige tale i samtalene med politiet. Owens egen nettside ser også ut til å motbevise hans egne påstander, der han skriver at man kan kun sammenligne lydklipp der de samme ordene inngår og med lignende utstyr:

The examiner can only work with speech samples which are the same as the text of the unknown recording. Under the best of circumstances the suspects will repeat, several times, the text of the recording of the unknown speaker and these words will be recorded in a similar manner to the recording of the unknown speaker.

Det er dermed ikke mulig å konkludere noe basert på lydopptakene, enn så lenge, om det var Martin eller Zimmerman som skrek etter hjelp.

Det ventes at statsadvokaten som nå har tatt over saken vil snart avgjøre hvorvidt Zimmerman skal siktes for noe.

Man kan glede seg over at Sandberg og NRK denne gangen har valgt å fremheve dumme amerikanere basert på ekte kilder, men resultatet blir ikke særlig bedre enn da Sandberg diktet opp tallene selv. For hvilken annen befolkning på jorden har Sandberg og NRK gjort denne øvelsen for?

Igjen så kan man lure på hva slags fordommer finnes mot amerikanere hos NRK, noe Sandberg selv nevner i denne nye saken:

Vitenskapsinstituttet i California ville gjerne vite hva den gjennomsnittlige amerikanske statsborgeren har greid å ta til seg av naturvitenskapelige fakta gjennom utdannelsen.

Ikke alt de fant ut er overraskende dersom du har fordommer mot våre naboer på den andre siden av dammen.

Sandberg lister opp følgende funn fra undersøkelsen (vi har lagt ved lenke, Sandberg tar seg ikke bryet med slikt):

• 53 % vet ikke at mennesket og dinosaurer ikke har eksistert sammen
• 49 % tror at kun genmodifiserte tomater har gener
• 45 % tror at antibiotika dreper både virus og bakteria
• 41 % tror at astrologi er iallfall delvis vitenskapelig
• 33 % tror ikke at jorden går rundt solen en gang i året
• 20 % tror ikke at kjernen i jorden er veldig varm
• 14 % tror ikke at lyset går fortere enn lyd

Dette får Sandberg til å erklære at amerikanere er “overbevisende dumme” og ber leseren komme til samme konklusjon:

At 33 prosent, hver tredje amerikaner, ikke vet at jorden går rundt vår stjerne solen en gang i året kan sannsynligvis bare bli tolket som… Tja. Finn en tolkning.

Vel, jeg klarer å tolke det på forskjellige måter, men siden Sandberg utbasunerer at amerikanere er overbevisende dumme basert på dette, så må vi vel bygge videre på dette. For hvordan står det egentlig til her hjemme i Norge eller i Europa?

Overbevisende dumme nordmenn?

Innledningsvis kan man nevne en relativt ny undersøkelse som viste at ca. halvparten av nordmenn tror “Snåsamannen” har helbredende evner. Hver fjerde nordmann tror det finnes folk som kan se inn i fremtiden.

Men la oss gå tilbake til undersøkelsen Sandberg fremhevet for å påvise at amerikanere er dumme – samme undersøkelse har nemlig blitt utført i Europa, inkludert Norge. Siste gang denne undersøkelsen ble foretatt både i USA og Europa var 2005. Hva var den overordnede konklusjonen om vitenskapelig kunnskap?

Prosent kyndige i vitenskapelige spørsmål, 2005 (The Public Understanding of Science in Europe and the United States, Jon D. Miller):

1. 35,1 % – Sverige
2. 27,8 % – USA
3. 23,9 % – Nederland
4. 22,3 % – Norge

USA slo altså Norge med 5,5 % i undersøkelsen Sandberg mener viser at amerikanere er overbevisende dumme. EU landet 14 % bak USA med 13,8 %.

Men hva med de spesifikke spørsmålene Sandberg dro fram? La oss sammenligne svarene fra nordmenn og amerikanere (både 2005 og 2008), tallene viser hvor mange prosent svarte spørsmålet riktig.

Ikke helt uventet sliter amerikanerne med spørsmål som kolliderer med deres religiøse tro mens de slår Norge og europeere på en del av de andre spørsmålene. Til tross for sterk religiøs tro som trekker ned i enkelte områder har altså denne undersøkelsen konkludert med at amerikanerne er mer kyndige i vitenskapelige emner enn nordmenn.

Det var spørsmålet om solen og jorden som fikk Sandberg til å be leseren konkludere med at amerikanere er overbevisende dumme – men amerikanerne svarer bedre på spørsmålet enn nordmenn! Likevel vil du aldri se følgende utsagn fra Sandberg:

At 34 prosent, hver tredje nordmann, ikke vet at jorden går rundt vår stjerne solen kan sannsynligvis bare bli tolket som… Tja. Finn en tolkning.

En hevngjerrig Sandberg, ute etter å bevise at han virkelig hadde rett i at amerikanere er dumme nek, har altså prestert å uvitende drite i eget reir.

PISA

Og ikke nok med at amerikanerne slo nordmenn i den samme undersøkelsen som NRK og Sandberg fremhevet, men det er enda mer pinlig at Norge faktisk havner bak USA også i OECD-undersøkelsen PISA, Program for International Student Assessment. For 2009 fikk Norge 500 på “science literacy scale” mens USA fikk 502. I 2006 lå Norge enda lenger bak USA.

Når NRK dekket PISA-resultatene nevnte man ikke hvordan Norge gjorde i forhold til USA. Neste gang burde kanskje NRK gjøre det, om enn bare for å holde herr Sandbergs fordommer mot USA i sjakk.

I sin tale for kvelden markerte Rick Santorum at man nå har kommet halvveis gjennom delstatenes delegater, og lovet å gjøre comeback i siste halvdel av kampen med en seier i hans delstat Pennsylvania den 24. april. Før kvelden begynte hadde delstatene som hittil har avlagt stemme til sammen 1135 delegater å fordele, selv om ikke alle av disse faktisk har blitt tildelt enda. Det kreves 1144 av de 2286 tilgjengelige for å vinne nominasjonen i år.

Samme kveld som Barack Obama uformelt skaffet seg nok delegater til å vinne nominasjonen (ifølge CNN) i eget parti forsøker Santorum å gi inntrykk av at han fremdeles kan komme sterkt tilbake og vinne i siste runde. I realiteten har all spenningen om nominasjonen vært borte siden Mitt Romney vant i Illinois for to uker siden. Til og med amerikanske stormedier har sluttet å late som det er noe igjen å melke fra denne nominasjonskampen, det eneste man lurer på er når Santorum kommer til å gi seg.

Ifølge de siste delegattallene fra Associated Press sitter Romney med 655 av de 1119 som er tildelt så langt, drøyt 60 % av dem. Santorum har mindre enn halvparten av det Romney har, med 278 – 25 % av de tildelte. Av de resterende 1166 delegatene som Associated Press mener ikke er tildelt enda, må Santorum altså vinne hele 74 % av dem. Romney har fremdeles et stykke igjen men trenger altså kun vinne 42 % av de gjenværende, en langt lavere andel enn det han har skaffet seg hittil, og i delstater hvor han stiller mye sterkere enn til nå.

Når man vet med sikkerhet at Romney kommer til å vinne Delaware, California, New Jersey og Utah med sine 279 delegater til sammen betyr dette at Santorum ikke kan la Romney vinne mer enn 21 delegater frem til landsmøtet hvis han skal fremdeles klare å vinne. New York er klar med 94 utildelte delegater om 20 dager.

Ferdig.

Den tidligste datoen Romney kan teoretisk vinne nok delegater til å ta nominasjonen er 22. mai når Arkansas og Kentucky går til valg; det er meget usannsynlig. Dersom Santorum trekker seg før eller rett etter valget i Pennsylvania den 24. april, har Romney mulighet til å vinne nok delegater 29. mai i Texas. Hvis Santorum trekker seg vil antageligvis en vesentlig andel hoppe tilbake til Gingrich, men sannsynligvis ikke nok til at han klarer å vinne noe særlig delegater.

Slik det fremstår nå, med uvisst utfall i Pennsylvania, må man nok vente helt til nest siste primærvalgdag i sesongen før Romney formelt får nok delegater - 5. juni. California vil denne dagen komme Romney til unnsetning med hele 172 delegater. Romney vil komme sent igang med å ha delegatene i boks til nominasjonen, men Barack Obama nådde heller ikke dette før 2. juni i 2008.

Men dette er altså formaliteter – valgkampen mellom Obama og Romney kan ha startet for alvor i natt.

TV-serien Pawn Stars debuterte på The History Channel i juli 2009 og har blitt kanalens mest populære program; det relativt nye programmet er på 2. plass av reality-serier i USA. Suksessen til programmet har banet vei for en rekke andre lignende serier, bl.a. Hardcore Pawn, Cajun Pawn Stars, American Restoration, Pawn Queens, Auction Kings, Storage Wars , Storage Hunters og Oddities. Alle seriene går ut på enten pantelånere som vurderer og kjøper alt fra helikoptere til smykker, eller folk som jakter på verdier på tvangssalg av lagringsenheter.

USA skal pantsettes og det er mye interessant å kjøpe!

Ingen av etterfølgerne kommer i nærheten av originalen Pawn Stars som følger pantebutikken til Harrison-familien, Gold & Silver Pawn Shop i Las Vegas. Det er Harrison-familien som gjør serien en suksess, en samling av amerikanske karikaturer som likevel viser noe av det beste ved den amerikanske opplevelsen. Man har den vise gamle bestefaren med en erketypisk no-nonsense holdning; sønnen Rick som sørger for at sjappen går rundt med sitt gode vesen og kunnskap; hans store sønn Corey som forsøker å lære yrket; og Coreys kompis “Chumlee”, idioten i serien som bidrar med litt humor.

Pawn Stars er ikke bare underholdende, man kan lære mye om amerikansk historie og det man kaller Americana, antikviteter sterkt forbundet med amerikansk historie og kultur. Rick tar imot kunder som har med seg alt fra gamle kanoner, til våpen fra borgerkrigen eller Cola-automater fra 60-tallet; man får alltid bakhistorien til alt som skal vurderes. Hvis ikke Rick selv vet nok om gjenstanden, hentes inn eksperter til å både fortelle om og verdette den ovenfor en spent kunde. Det er ikke rent sjeldent at ekspertene må fortelle den potensielle selgeren at gjenstanden de har arvet er forfalsket eller verdiløs – pantebutikkene må alltid være på vakt mot falsk gods.

En lignende serie, PBS-programmet Antiques Roadshow, har eksistert siden slutten av 90-tallet, der gamle gjenstander blir vurdert på en messe som reiser rundt i landet. Pawn Stars er den naturlige mainstream-oppfølgeren til denne litt mer nøkterne serien, der de som har fått eiendelene sine vurdert trenger en kjøper – spesielt med finanskrisen i kulissene. Man kan si at Pawn Stars er Antiques Roadshow for den yngre generasjonen – en av de beste eksemplene at “infotainment”.

Pawn Stars vises på TVNorge-kanalen MAX kl. 20.30 på hverdager med tittelen Pantelånerne i Las Vegas.

PS. For de med behov for å se USA på en mer negativ måte, viser MAX også serien Hardcore Pawn under navnet Pantelånerne i Detroit. I Detroit har man byttet ut familiebedriften med en hard gjeng som må tåle alt Detroit har å by på – Jerry Springer-versjonen av Pawn Stars.