Romney har kommet med enda en uttalelse som lar seg lett rive ut av sammenheng på en lite fordelaktig måte, hele utsagnet var:

Taking in the full context of his remarks, as Mr. Romney urged reporters to do, his statement seems more benign: “I’m not concerned about the very poor. We have a safety net there. If it needs a repair, I’ll fix it. I’m not concerned about the very rich; they’re doing just fine.” He is most concerned about the middle class, he said.

Alle Romneys motstandere (Demokratene, mediene og egne partifeller) benytter første del av denne uttalelsen til å fremstille den svært rike mannen som en som «ikke bryr seg om» de fattigste i samfunnet. Hele utsagnet gjør det klart at det ikke var det han sa, men å formulere seg på en måte som kan lett misbrukes kan være farlig for en fremstående politiker.

Hvem husker ikke «I voted for it before I voted against it» fra John Kerry? Kerry ble fremstilt som en vinglete politiker som kunne ombestemme seg om noe når som helst, noe som til dels var riktig. Akkurat når det gjelder det infamøse sitatet, hadde han en saklig forklaring på hvorfor han stemte for en bevilgning på 87 milliarder dollar, før han til slutt stemte imot: et krav om at det skulle betales for ved å fjerne skattekutt ble sløyfet fra det endelige lovforslaget. For Kerrys del hjalp ikke forklaringen noe særlig, da det var et valgår der det ikke ble godt mottatt å knytte økonomisk støtte til militæret til skattepolitikk.

For Romneys del trenger ikke hans utsagn om fattiges situasjon i USA skade ham i det lange løp. Grunnen er at han faktisk har et veldig godt poeng, som mange før ham har kommet med.

Som Romney egentlig var inne på, finnes det mange ordninger for de fattige i USA, alt fra matkuponger til Medicaid. Hvis man derimot er «for rik» til å anses som «fattig», havner man et sted i grenseland som kan ende opp med å være verre enn å være fattig. Et enkelt eksempel fra Norge er studenter i forhold til de som går på trygd eller er så fattige at de mottar ytelser fra staten. Studenter anser man egentlig ikke som «fattige», men mange av dem sliter mer med økonomien enn de som mottar trygd.

Det er også middelklassen som bidrar med en vesentlig andel av skatteinntektene i USA, der de fattige er et nettotap og betaler lite eller null skatt. For å få orden i USAs økonomiske problemer, må de få flere ut i arbeid og vokse lønningene til middelklassen slik at det kommer mer inn i form av skatteinntekter. Å øke skattene på de rikeste, som allerede betaler mer enn sin inntektsandel av skatteinntektene, vil kun senke budsjettunderskuddene med rundt 4 %. For å øke skatteinntektene betraktelig, må flere totalt betale skatt og ha en høyere inntekt slik at det skattes mer per person.

At Romney derfor er mest fokusert på middelklassen er dermed ikke bare politisk forståelig, men er også det mest forsvarlige mtp. USAs situasjon. Hvis man ikke hjelper middelklassen, kan enda flere ende opp fattige, som vil øke omfanget av USAs budsjettproblemer da det blir flere offentlige utgifter. Middelklassen er kjernen i den amerikanske økonomien, både den offentlige og private.

Bill Clinton kunne trolig lagt til «It’s the middle class, stupid» etter hans velkjente politiske ordtak «It’s the economy, stupid». Middelklassen er alfa omega i den amerikanske økonomien og i politikken. Det er en grunn til at Obama henviste seg til middelklassen spesifikt tre ganger i hans årstale, og de fattige kun i en bisetning.

Så hvordan skal Mitt Romney forsvare det mange omtaler som et klønete utsagn? Vel, han kan vise til nesten alle taler Obama og Demokratene har holdt siden 60-tallet – og ikke minst boken som James Carville og Stan Greenberg gir ut i sommer.

De to toneangivende demokratiske strategene slipper 5. juni en bok med tittelen, you guessed it, It’s the Middle Class, Stupid!

Vinneren i 2 av 3 delstater så langt har vært USA-vitere (Anders Romarheim og Are Flaten) og denne gang er det enda en som stikker av med seieren: Monticello Societys evige visepresident, Jan Arild Snoen! Herr Are Flaten fra amerikanskpolitikk.no puster og peser ham i nakken, her var det “photo finish”!

Med avrundede tall, hadde Snoen sammenlagt avvik på 9 % mens Flaten hadde 9,4 %! Spriket blir faktisk litt klarere med et desimaltall ekstra, da blir stillingen 8,9 % avvik for Snoen og 10,1 % for Flaten.

Hva blir neste delstat vi tipper om? Vanskelig å si,  de mindre caucus-valgene som holdes inntil mars er veldig vanskelige å spå, til og med meningsmålingsbyråene gidder som regel ikke ta en del av dem.

Super Tuesday (6. mars) blir nok litt voldsom til å holde styr på, med hele 11 delstater som holder valg. Den med flest delegatstemmer som er igjen i februar er Minnesota 7. februar med 40.

Vi følger med på stemningen og inviterer til tippekonkurranse igjen på Twitter, følg oss der for å få det med deg neste gang!

Bemerk: A) Romney øker mest, men Gingrich har styrket seg de siste dagene etter at hans kampanje på TV kom istand. 92% av reklamene som sendes i Florida er negative og dette er ny rekord! B) Tradisjon tro blir det nettotap av «likes» når kampanjen suspenderes. Rick Perry er intet unntak. 

VALGUTFALL – Mest sannsynlig vil Romney vinne dette selv om Newt-kampanjen har vist litt liv de siste dagene og hatt hatt nok midler til å matche Romneys negative TV-kampanjer. Hvis Romney klarer seier med tosifret margin og bryter 40% grensen i oppslutning slik Newt Gingrich klarte i South Carolina så er mye gjort. Florida er ikke bare en viktig vippestat. Det erogså den staten med demografi mest lik USA selv, om enn ørlite eldre i gjennomsnittsalder.

PENGER – Mitt Romney vil ganske sikkert vinne den dyrekjøpt seier imorgen. Han vil ha brukt nærmere USD18 millioner dollar i mediekampanjer rundt i staten siden starten alleder dagen etter valget i NH (altså før SC). Newt Gingrich har brukt USD5,5 millioner, eller litt under en tredel. De siste tre dagene er de negative reklamesnuttene likt fordelt. Totalt er det brukt USD25 millioner, 150 millioner kroner, som er rekord for et delstatsvalg. Gratulerer til kandidatene. 

DEBATT – I 18 debatter over 9 måneder frem til forrige mandag satt jeg og undret meg på hvordan Mitt Romney kunne være så monoton, bruke så mange unødvendige fremmedord, virke urolig med patetisk innøvde motangrep, og ikke frembære sitt eget budskap effektivt. Dette tross at Romney har vært en eksponert leder i Næringslivet og politiker. Så endelig sparket Romney sin debattcoach og erstattet denne med Michele Bachmanns. Helt uforståelig og noe urovekkende at en erfaren næringslivsleder ikke har gjort dette tidligere. Under debatt nr 19 i Jacksonville på torsdag gikk alt meget bedre. Newt derimot forsøkte å resirkulere suksessforrmeler uten nytt innhold og det holdt ikke.

TEA PARTY - Som anser jeg som sterkere og bedre organisert enn noensinne. Man trenger ikke gatedemonstrasjoner når man sitter ved bordet og kan si «hopp». To lokale og vesentlige TEA Party organisasjoner hadde interne diskusjoner og en av organisasjonene suspenderte tilogmed nettavstemmingen fordi medlemmene var splittet mellom alle kandidatene. Som de to kvinnelige (De er vanligvis kvinner) TEA party lederne presiserte. Entusiasmen er stor, men det er unaturlig for en bevegelse å støtte en kandidat med mindre det er for å motarbeide en annen kandidat eller politisk ukultur. Noe de altså ikke ønsker å gjøre her.   

STØTTEERKÆRINGER – Alle med plettfri* politisk CV har kommet ut å støttet Romney og det blir kjedelig å nevne alle fra Bob Dole til John McCain. Verdt å merke seg er allikevel dette. Floridas egen Mama Grizzly, justisminister Pam Bondi, som overraskede ble valgt i 2010 har gått ut og støttet Romney på samme måte som sine grizzly-søstre Kelly Ayotte NH og  Nikki Haley SC. Marco Rubio har gjort alt foruten å formelt støtte Romney. Dog verdt å merke seg er at Aggressive fremstøt fra Romney med lovander om en sentral rolle i Romneykampanjen har derimot ikke fristet Floridas 43. guvernør. Jeb Bush er nøytral og har ytret at Romney ikke har fortjent  noe enda.  Newt har sikret seg Herman Cain (pizzaselgeren), Ron Reagan (sønnen..) og Fred Thompson (skuespilleren). Denne ensidighet i partiapparatet har opprørt Sarah Palin som  anbefaler Newt i Florida, eller «Rage against the Machine» som hun så trefffende kaller det.

PRIMÆRVALGVAKER – Romney spiller på stortrommen. Han sammenkaller til valgvake i Tampa konfreransesenter, lokalene til nominasjonsmøte i August. Vinner han så blir det et «I will return» tema. Taper han er fallhøyden enorm. 

 * Jeg mener selvsagt i deres egne øyne. Noe som inkluderer medieannerkjennelse, byråkrataksept, komitearbeidskryt, etc. De har selvsagt tapt valg som er den viktigste egenskap sett med oss øvriges øyne.

I Pennsylvania beskriver man Obamas oppslutning  som i bestefall «uklar» (mushy) med bare halvparten av velgerne som ønsker hans gjenvalg. Muligheter for en ny republikansk senator er også tilstede.

Verre enda er situasjonen for Obama  i North-Carolina. Fanen ble høyt hevet da Demokratene la nominasjonsmøtet i finanssentrumet Charlotte i staten.  Situasjonen er annerledes idag. North Carolinas guvernør, demokraten Bev Perdue, er ikke istand til å samle støtte til et forsøk på gjenvalg engang! Perdue er som vi husker guvernøren som visstnok spøkefullt uttalte at man kunne utsette valgene i USA slik at politikerne fikk fred og kunne ordne opp i økonomien. Slike uttalelser aksepteres kanskje i Pakistan,  Haiti, Euro-sonen , FIFA og til og med hos norske redaktører, men selv en påstått spøk er politisk dødsdom i demokratiets USA.

*Egentlig er dette Obamas tredje SOTU da den første i 2009 offentlig betegnes som en «Address to joint session of Congress» og ikke er grunnlovsforpliktet. Nielsen, i linket artikkel, nummererer den som den fjerde. Jeg tar meg også den friheten for referansenes enkelhet til både Obamas, Bush og Clintons.

Ellers gir det ingen mening at NTB også melder dette idag:

Mitt Romney har økt ledelsen på rivalen Newt Gingrich, to dager før republikanernes nominasjonsvalg i Florida.

Myklebost må ha tatt flyet hjem fra USA for å rekke å melde fra om dette så raskt. Hadde nyheter fra USA vært tilgjengelig på Internett hadde jo ikke VG og Dagsavisen hatt noen unnskyldning til å vente på gamle nyheter fra NTB.

Eller nyheter basert på oppspinn. Eller nyheter der man glemmer å nevne USAs forsvarsminister. Eller der man ikke får med seg historisk nytt om presidentens oppslutning.

Norsk Telegrambyrå lever opp til det gamle navnet sitt. Alt var bedre før i tiden.

Skjult bak de dårlige oppslutningstallene det siste året og kvartalet ligger en veldig tydelig trend: amerikanere er blitt voldsomt mer positive om økonomien den siste tiden.

Ifjor sommer lå oppslutningen om Obamas økonomiske innsats på bunnen, 61 % av amerikanere var misfornøyde med en arbeidsledighet som så ut til å sitte fast over 9 prosent. Gallups Economic Confidence Index lå også i kjelleren i august, med en poengsum på –54 som ikke hadde vært sett siden februar/mars 2009. Fem måneder senere er Obama og økonomien ikke bare opp fra havbunnen men på vei mot overflaten.

Arbeidsledigheten har sunket fire måneder på rad – fra 9,1 i august % til 8,5 % i desember – og det ser endelig ut til at dette gir gevinst for Obama.  Misnøyen rundt Obamas økonomi har rast nedover i en rak linje fra 61 % i slutten av november til nesten tangert på midten i januar; siste fra NBC/Wall Street Journal viser en økonomisk oppslutning på 45 %. Spesielt bra er det ikke, men det er bedre enn det har vært på ca. et år.

Gallups Economic Confidence Index har gått fra –54 til –25, tilbake til gjennomsnittsnivået det har lugget på siden sommeren 2009. Igjen, ikke spesielt bra at det fremdeles ligger i minus, men trenden peker i riktig retning dersom Obama skal ha mulighet til å bli gjenvalgt.

Alt dette begynner å smitte over på den generelle oppslutningen om Obamas jobb som president; for første gang siden sommeren 2010 er det antydninger til en varig tilstand over 50 % for Obama. I 2011 var hans oppslutning stort sett under vann, med to unntak: etter talen hans i Arizona etter attentatforsøket på Gabrielle Giffords, og når Osama bin Laden ble likvidert i Pakistan. Disse to hendelsene sørget for midlertidige bølger for Obama, som relativt raskt sank tilbake til virkeligheten.

President Obama har ikke fått noen ny bølge fra hans årstale forrige uke, men det er heller ikke spesielt vanlig. Viktigst for presidenten må være at hans oppslutning er på bedringens vei, når han absolutt trenger det. Historisk sett trenger Obama å havne over 50 % for sitt 13. og inneværende kvartal for å lykkes med gjenvalg senere i år. For januar 2012 ser han ut til å havne på rundt 46 % som betyr at Obama må få i snitt 52 % de neste to månedene for å havne på 50 % for hans 13. kvartal.

For Republikanerne er dette dårlige nyheter, noe som allerede viser seg på målingene. Mitt Romney har stort sett vært 2 poeng bak Obama siden slutten av oktober når den økonomiske rehabiliteringen begynte. Fortsetter denne positive trenden for Obama, er det godt mulig Romney aldri klarer å ta han igjen.

Spriket mellom oppslutningen blant eget parti og opposisjonspartiet var på 68 % i Obamas 3. år som president, 2011. Nestemann på listen er George W. Bush som hadde et sprik på 59 % i 2003, samme år som Irak-krigen sakte men sikkert begynte å splitte det amerikanske folk.

Obama har en av de høyere oppslutningene blant eget parti – men det strake motsatte hos republikanerne. Bare  12 % av republikanere syns Obama gjorde en god jobb i 2011 – den laveste andelen i et 3. år for en president fra motpartiet noensinne.

For alle år, havner Obamas 3. år på 4. plass blant de mest polariserte årene for en president. George W. Bush inntar de tre øverste plasseringene; alle Obamas 3 år havner i topp 7. Den amerikanske befolkningen fortsetter å være sterkt polarisert om sin president.

Som Gallup selv påpeker, kommer alt dette på tross av at Obama lovet under valgkampanjen i 2008 å være en samlende president.

Vel. Det er desperate tider for Romney kampanjen. De satser alt på negativ mediereklame. Mektige venner agiterer. Marco Rubio forsvarer. De mumles om at Jeb Bush (som er den eneste støtteerklæring som betyr noe) må på banen. Dette minner meg om 2008 hvor han brukte 10 ganger mer penger enn McCain, men tapte. 

Denne gangen ligger derimot Romney best an og uansett hva som skjer i Florida er de neste statene NV, CO, MN, ME, MI Romneyvennlige så et tap vil ikke være et banesår.

Alt dette mens Gingrich trekker flere tusen på sine arrangementer, de øvrige kandidatene noen hundre.

Dette er tredje og siste del i analysen om hvem som satser i Florida før debatten i Jacksonville ikveld: