Noen myter om USA

(Deler av denne artikkelen ble trykket i Unge Høyres medlemsavis "Xtra" høsten 2003. Oppdatert 6.12.05.)

Av Jon Henrik Gilhuus & Jan Arild Snoen, Monticello Society

USA har alltid vakt sterke følelser her i Europa - både hos kritikere og tilhengere. Bøker kan skrives (og har vært skrevet) om våre oppfatninger av giganten i vest, oppfatninger som ikke alltid er like godt belagt i fakta. Denne kronikken skal ikke være et forsøk på et balansert syn på saken. Selv om mye kunne vært sagt om det naivt rosenrøde synet på USA, mener vi det er mer relevant å korrigere de mange negative oppfatningene om landet. Vi tar derfor opp noen misforståelser og myter, men listen er selvsagt ikke på noen måte uttømmende!


Innvandrere får bare jobber til luselønn og forblir fattige
Faktum er at legale innvandrere tjener praktisk talt like mye pr. familie som innfødte amerikanere. Pr. person er inntekten likevel noe lavere, siden innvandrerfamilier i gjennomsnitt er noe større. Mer om dette finnes i en rapport fra Pew Hispanic Center. Her fremkommer det for eksempel at innvandrerfamilier som har fått statsborgerskap og har bodd i landet i mer enn ti år tjener omkring 20 prosent mer enn den amerikanske gjennomsnittsfamilien. Flyktninger ligger etter mer enn ti år i landet like under gjennomsnittet. Økonomen David Card viser at andregenerasjons innvandrere har både høyere inntekt og utdanning enn barn av ”innfødte”. Inntektsforbedringen over tid for illegale innvandrere er langt mindre. Illegale har naturlig nok langt færre valgmuligheter og sjanser til å få høytlønnet arbeid.

Til sammenligning er forskjellene mellom innvandrere og innfødte i Norge langt større. Ifølge inntektsstatistikken for familier fra Statistisk sentralbyrå ligger vestlige innvandrere (bortsett fra amerikanere) litt under norsk nivå. Andre, inklusiv øst-europeere har en inntekt på bare omkring to tredeler av norsk nivå, og det etter å ha mottatt betydelig høyere overføringer.

De kristne blir mer og mer reaksjonære
Meningsmålinger viser at amerikanere blir mer liberale i moralske spørsmål, samtidig som kristendommen fremdeles står uvanlig sterkt. Omtrent to av tre amerikanere ønsker en eller annen form for ekteskap eller partnerskap for homofile. Generelt er holdningen til homofili kraftig liberalisert i den senere tid. Terri Schiavo-saken tidlig i 2005 viste også at et klart flertall støtter passiv dødshjelp. Den kristne høyresiden tapte saken, og republikanske politikere som forsøkte å utnytte den kom dårlig ut. Amerikanernes kristen livssyn står heller ikke i veien for at et flertall, også blant republikanerne, støtter stamcelleforskning. Bush går selv går inn for offentlig støtte til slik forskning, men i sterkt avgrenset omfang. Det er fristende å vise til kontrasten til et nordeuropeisk land som har en prest som statsminister, og der all slik forskning er strengt forbudt.

De konservative kristne organisasjonene og kirkene er altså bare representative for en del av amerikansk kristenhet. Selv disse engasjerer seg i økende grad i saker vi ofte forbinder med venstresiden. Ifølge Economist 2. juli 2005 er det kristne organisasjoner på høyresiden som leder an i kampanjen for økt bistand (også offentlig) til Afrika. Det er også tendenser til at den kristne høyresiden engasjerer seg mer til fordel for miljøvern, ifølge Washington Post.

Amerikanernes holdning til abort kommer an på spørsmålsstillingen. Når amerikanerne skal plassere seg i gruppen ”pro-life” eller ”pro-choice”, er den siste gruppen som regel i knapt flertall, men en meningsmåling fra Pew fra juli 2005 viser at nesten to av tre ikke ville at Høyesterett fullstendig skulle sette til side Roe v. Wade, som gir grunnlovsmessig beskyttelse av retten til abort. Dette er imidlertid ikke det samme som at loven ikke skal strammes inn. Et flertall er tilhengere av dette. I samme Pew-undersøkelse vil 35 prosent ha loven som i dag, 63 prosent en strengere lov. Aktuelle innstramninger som har stort flertall i folket er at foreldre til mindreårige må underrettes før barnet tar abort, eller ha tillatelse fra foreldrene, og forbud mot såkalte ”partial birth abortions” - spesielt opprørende inngrep som skjer sent i svangerskapet.

Høyesterett kan forby abort, og Bush kan skaffe et slikt flertall i Høyesterett
Norsk presse har i årevis skrevet om Høyesteretts trussel mot fri abort. Mange viktige forhold kommer sjelden eller aldri frem i Norge. Det er sjelden at kandidater til Høyesterett på forhånd har gjort kjent et soleklart syn på hva som skal gjøres med abortlovene, og det er ikke slik at republikanske presidenter bare oppnevner abortmotstandere. Da Bush tiltrådte som president, var seks av ni dommere tilhengere av den grunnlovsfestede retten til abort (Roe v. Wade). Fire av disse var utnevnt av republikanske presidenter.

Selv om Bush utnevner to dommere som er imot retten til abort, vil de ikke endre flertallet. Fem dommere (Kennedy, Souter, Ginsburg, Stevens og Breyer) er fremdeles tilhengere av grunnlovsbeskyttelse. Først når Stevens, som er født i 1920, antagelig blir den neste som trer tilbake, kan flertallet i teorien vippes. Høyesterett kan imidlertid gjøre mindre innstramninger i loven, for eksempel i reglene for senaborter og ved å tillate delstatene å kreve at foreldre eller ektefelle må underrettes før abort foretas.

Selv med et flertall i Høyesterett som vil ta vekk retten til selvbestemt abort, har ikke retten myndighet til å gjøre dette. Dagens Høyesterett forbyr delstatene å innskrenke denne retten. Dersom flertallet i Høyesterett skulle endres, betyr det at myndigheten går tilbake til delstatene. Noen stater vil da ha en liberal lov, andre ikke.

Kriminaliteten er mye høyere i USA enn i Europa
Det amerikanske justisdepartementet utga høsten 2004 er oversikt over data og forskning på kriminalitet i åtte vestlige land i tidsrommet 1980 til 1999. På grunn av datakompatibilitetsproblemer er bare ran og innbrudd sammenlignet direkte i denne rapporten. Spørreundersøkelser viser at USA har den nest laveste kriminalitetsraten når det gjelder innbrudd, og den laveste når det gjelder ran. Statistikken over anmeldelser viser et helt annet bilde for ran, der USA ligger på toppen. Det tyder altså på at andelen forbrytelser som anmeldes er langt høyere i USA enn i andre land.

En annen god kilde til sammenligninger mellom land er International Crime Victim Survey. De ferskeste dataene er fra 1999, og oppsummert i en rapport som omfatter 17 vestlige land. Kriminaliteten i USA ligger grovt sett mitt på treet, og landet kommer ganske fordelaktig ut sammenlignet med for eksempel Danmark og Sverige. USA ligger heller ikke særlig høyt når det gjelder voldskriminalitet som ran, overfall og seksuell vold. I denne undersøkelsen er imidlertid ikke mord inkludert, og mordraten er fremdeles mer enn tre ganger så høy i USA som i EU-landene, selv om forskjellen reduseres over tid.

USAs statistiske årbok viser at mordraten er nesten halvert fra 1980 til 2002. Antall voldtekter økte frem til 1992, men har siden falt under nivået fra 1980. Det samme gjelder ran, og her er nedgangen de siste ti årene mer enn 40 prosent. Innbrudd er mer enn halvert, mens en noe mindre nedgang er registrert for tyverier, inklusiv biltyverier. Spørreundersøkelser gir lignende resultater. De aller siste årene har kriminaliteten flatet ut. Også i den del andre land har kriminaliteten falt, men langt mindre enn i USA.

Det blir stadig flere fattige i USA
Det er U.S. Census Bureau som hvert år publiserer fattigdomsdata. Tallene for 2004 ble sluppet 30. august 2005, og viste for fjerde år på rad en liten økning i andelen som ligger under den offisielle fattigdomsgrensen. Denne andelen er nå 12,7 prosent. (Oppsummerende tabeller og figurer finnes her.)

Tar vi disse dataene på alvor, ser vi at fattigdomsraten har svingt mellom 11 og 15 prosent helt siden slutten av 1960-tallet, uten noen klar trend. For svarte har det riktignok vært et klart fall de siste ti år. For latinos er situasjonen en annen. Andelen under fattigdomsgrensen er omtrent som for tretti år siden, og i dag nesten like stor som for svarte. Hovedforklaringen på den ulike utviklingen er at det stadig kommer ”påfyll” av nye fattige, siden en stor andel av innvandringen til USA i dag nettopp er fattige fra latinamerikanske land. Det tar en stund før innvandrere kommer opp på gjennomsnittlig amerikansk inntektsnivå.

Det er også verdt å merke seg at den kroniske fattigdommen, definert som den andelen av befolkningen som har vært permanent under fattigdomsgrensen i fire år, er langt lavere. I perioden 1996-99 var denne på 2 prosent.

Betyr så dette at fattigdommen i absolutt forstand ikke er redusert i USA i denne perioden? Definisjonen av fattigdom er blitt sterkt kritisert de senere år fra mange hold. Det har ført til at også Census Bureau har begynt å publisere andelen fattige etter andre definisjoner. Hovedproblemet er at de offisielle tallene bare tar utgangspunkt i rapportert kontantinntekt før skatt. Ikke inkludert er offentlige naturalytelser knyttet til for eksempel bolig, energi, mat og helseforsikring, og heller ikke kontantoverføringene i form av negativ inntektsskatt. Disse ekskluderte offentlige ytelsene har økt kraftig i den senere tid. Siden man ofte bruker andelen fattige i USA som et bevis på en svakt utbygd velferdsstat, blir det ekstra galt å bruke en målestokk som i hovedsak dreier seg om inntekt før virkningene av velferdsstaten.

Det er også sannsynlig at inntekt underrapporteres, og at dette skjer i økende grad. Nicholas Eberstadt ved neokonservative American Enterprise Institute har studert utviklingen i både oppgitt inntekt og oppgitte utgifter for den fattigste femtedelen av amerikanerne. Forbruksundersøkelser publiseres regelmessig av Arbeidsdepartementet. Eberstadt har funnet et kraftig økende gap mellom inntekter og utgifter, særlig for denne fattigste gruppen. I dag er oppgitte utgifter langt mer enn dobbelt så store som inntektene. Det er mange forklaringer på hvordan dette kan ha seg, blant annet at inntektene kan svinge, og at mange trekker på sparepenger i år med dårlig inntekt. Arbeidsdepartementet peker imidlertid på underrapportering som den viktigste forklaringen (se svar på spørsmål 20 her).

Dersom inntektene underrapporteres i økende grad, er det lettere å forstå at alle andre velferdsindikatorer er økt også for de fattige, mens den offisielle fattigdomsraten er omtrent uendret de siste tretti år. Eberstadt trekker frem en rekke eksempler. Ernæringssituasjonen for fattige barn er sterkt forbedret. Det samme gjelder barnedødeligheten. Bostandarden er bedre for fattige husholdninger i dag enn de var for dem som ikke var fattige i 1970, og nesten like bra som for gjennomsnittet i 1980. Langt flere av de fattige eier bil i dag enn for tretti år siden.

Konservative Heritage Foundation trekker også i tvil om fattigdomsgrensen er en god målestokk ved å se på hva de som faller under grensen faktisk eier. Nesten halvparten av de fattige eier sin egen bolig, som i gjennomsnitt har 3,5 rom og 1,5 bad. Tre av fire har klimaanlegg. Den fattige amerikaneren har flere kvadratmeter boligflate til disposisjon enn den gjennomsnittlige brite, tysker eller franskmann, og standarden ser ikke ut til å være vesentlig lavere. Tre fjerdedeler av fattige husholdninger eier en bil, og en av tre har to biler eller mer. Allerede i 2001 hadde 18 prosent internettilgang hjemme. I dag er sikkert andelen langt høyere. Omtrent 70 prosent av fattige husholdninger rapporterte i 1998 at de ikke hadde hatt problemer med å betale viktige regninger – lån, husleie, strøm og viktige helseregninger. I 2002 var det 2,4 prosent av alle amerikanere som rapporterte at de hadde vært sultne på grunn av mangel på penger minst en gang i løpet av året.

Bush gir skattelette bare til de rike
Citizens for Tax Justice, en organisasjon som bekjemper Bushs skattekutt, har laget en grei oversikt over de samlede virkningene av samtlige skattekutt Bush har gjennomført, fordelt på inntektsgruppe. Beregningene skulle i hvert fall ikke være skjeve i Bushs favør. (Her er en drøfting av problemene med å beregne fordelingsvirkninger av skatteendringer). For de fem årene 2001-2005 beløper samlede kutt seg til $839 milliarder. Av dette har 43 prosent gått til de rikeste fem prosent. (Forlenger vi perioden til 2010, stiger andelen til 44,5 prosent). De tyve prosentene med inntekt i midten har fått årlige skattekutt på omkring $600.

At mer enn 43 prosent har gått til de rikeste høres ut som et ganske godt bevis på skjevhet i lettelsene, dersom vi ikke vet at den samme gruppen fremdeles betaler nesten 40 prosent av alle føderale skatter. Da blir skjevheten mindre åpenbar. CTJ beregnet i 2003 hvor stor andel hver inntektsgruppe betalte i skatt før og etter Bush sine kutt for tidsrommet 2001-2005. I 2005 ville de rikeste 5 prosent betale 38,9 prosent av alle føderale skatter før skattekuttene, og 38,4 prosent etter kuttene. Dersom skattekuttene videreføres, vil dette ha sunket til 37,4 prosent i 2010. Ser vi på de rikeste tyve prosentene, betalte de 66 prosent av all skatt før kuttene, og 65,8 prosent etter. I 2010 vil andelen fremdeles være 66 prosent.

Det er riktig at en liten del av skattekuttene kommer de fattige til del, men det skyldes rett og slett at de nesten ikke betaler føderale skatter. Bare en drøy prosent av slike skatteinntekter kommer fra de fattigste 20 prosentene.

USA har en stor permanent underklasse, og man får ikke hjelp av det offentlige.
Alle delstater har sosiale sikkerhetsnett av varierende grad. I tillegg kommer føderalt finansierte programmene (Social Security). De fleste amerikanere i kategorien "fattig" kommer seg dessuten ut av denne. Kun 3% av befolkningen forblir i de 20% med lavest inntekt over mer enn 8 år. Under 1% forblir der permanent. De fleste som var innom kategorien "fattige" mellom 1996-99 var fattige i mindre enn 4 sammenhengende måneder. 80% var fattige i mindre enn ett år. De langt fleste hjemløse som er registrert som uten bopel finner et hjem i løpet av et år, problemet er altså midlertidig. Svært mange av de mer eller mindre permanent hjemløse har selv valgt å sette seg utenfor systemet, en problemstilling også kjent fra Oslo og andre europeiske byer.

Etter at det ble vedtatt en kraftig omlegging av sosialhjelpen i 1996, er antall amerikanere på føderal "welfare" redusert med 50-60% på nasjonal basis. Andelen svarte barn som er fattige har falt fra ca 40% til ca 30%. Antall alenmødre på trygd har gått ned fra ca 50% til ca 40%. Antall feilernærte barn har nesten blitt halvert.

Har du ikke penger, får du ikke hjelp i helsevesenet
Fakta om det amerikansk helsevesenet:

Antall uforsikrede
I USA har det siste tiåret i overkant av 40 millioner mennesker til enhver tid vært uten helseforsikring det siste året. Antallet varierer i takt med arbeidsledigheten, men andelen av befolkningen uten forsikring er relativt stabil. Av dette kvalifiserer om lag 14 millioner til dekning under de offentlige forsikringsordningene, men er av ulike grunner ikke innrullert. Av de resterende har mer enn 11 millioner en familieinntekt over 300% av den offisielle fattigdomsgrensen, og kan vanskelig kalles fattige.

Forsikringsdekningen er nært knyttet til sysselsetting, noe som er med på å forklare at mens mer enn 60 millioner mennesker har vært uforsikret en eller annen gang i løpet av siste år, er det mellom 21 og 31 millioner som er uforsikret hele året, og langt færre som er uforsikret over lengre tid.

Det er også verdt å merke seg at nesten 9 millioner av de uforsikrede ikke er amerikanske statsborgere, hvorav mange er ulovlige innvandrere.

Omfattende offentlige ordninger
Alle over 65 år og en betydelig del av de fattige er dekket av de offentlige ordningene Medicare og Medicaid. Kriteriene for å komme inn under Medicaid varierer mellom delstatene, men generelt kan vi si at bare de fattigste med barn dekkes, i tillegg til funksjonshemmede. I tillegg er alle krigsveteraner dekket av offentlig forsikring. Tar vi med offentlige ansatte og utgifter til uforsikrede er offentlige utgifter til helse nesten like høye som i Norge regnet som andel av BNP - snaue 6% mot drøye 7%.

Uforsikrede har også tilgang til helsestell
De uforsikrede kan deles i tre grupper – de som ikke har eller føler at de har råd er den største gruppen, de som har så god råd at de kan betale helseutgifter fra egen lomme og de som tar en kalkulert risiko. Det siste er en viktig grunn til at de under 34 år er sterkt overrepresentert blant de uforsikrede.

Mange misforstår det store antall uforsikrede dit hen at så mange mennesker, og særlig de fattigste, ikke har tilgang til helsestell i USA. De uforsikrede nektes ikke adgang til helsevesenet. For akutt hjelp er det ulovlig for private sykehus å avvise pasienter, selv om du ikke kan betale. OECD anslår at leger og private sykehus yter ubetalte helsetjenester (akutt og annet) tilsvarende ca 0,5% av BNP. For andre behov finnes det et sikkerhetsnett i form av offentlige sykehus eller sykehus finansiert eller drevet av veldedige organisasjoner. De uforsikrede benytter seg i mindre grad av primærhelsetjenester, inklusiv forebyggende tiltak.Det er derfor ikke riktig at de uforsikrede ikke har tilgang til gratis helsestell, men dette tilbudet har en annen form og trolig en lavere kvalitet enn for dem som er dekket av forsikring.

Hva er virkningene av manglende forsikringsdekning?
Det er ingen tvil om at de uforsikrede i mindre grad benytter seg av helsetjenester enn andre. Hvor alvorlig dette er for helsetilstanden er imidlertid et omstridt spørsmål. Forbindelsen er mindre klar enn man kanskje skulle tro, noe som fremkommer av en oppsummering av forskningen i en bok nylig utgitt av det liberale Urban Institute. Denne studien konkluderer riktignok med at en utvidelse av forsikringsdekningen ville bedre helsetilstanden. Det er imidlertid bare for HIV-smittede at forskningslitteraturen har funnet en veldig klar forbedring.

Anbefalt lesning:
OECD-studie av amerikansk helsevesen: http://appli1.oecd.org/olis/2003doc.nsf/linkto/eco-wkp(2003)4/$FILE/JT00140050.pdf

USA er i moralsk forfall. Skolen går nedenom, sosiale problemer øker.
Mye er blitt skrevet om hvor fryktelig det står til med amerikanske skoler. Forskjellene er nok større enn i de fleste vesteuropeiske land, men de fleste amerikanske skoler står seg godt i sammenligning. De siste års tall for opptaksprøver til college (SAT), samt andre standardiserte nasjonale tester, viser at det faktisk er en oppadgående trend innen skoleprestasjoner. Særlig er det en forbedring på matte, mens språknivået er mer jevnt (ta her i betraktning det store antallet fremmedspråklige innvandrere, lovlige som ulovlige, som også avlegger disse testene). Stadig flere tar høyrere utdanning, og antall minoritetsstudenter er doblet siden 1981. Kriminaliteten i amerikanske skoler er halvert i perioden 1993-2003.

En del andre viktige sosiale indikatorer peker også i riktig retning. Mellom 1990 og 1999 ble f.eks antall aborter pr kvinne redusert med 22%, graviditet blant tenåringer gikk ned med 25%. Abortraten for tenåringer gikk ned med hele 39%.


Det ovenstående er ikke et forsøk på å overbevise noen om at alt er bare velstand i USA - landet har, som alle andre, sine problemer. Problemet er at norsk presse tenderer til å fokusere kun på det negative. Vi mener derfor det er viktig og riktig å nyansere bildet med faktisk informasjon.


Tilbake til forsiden Tilbake til nyhetsarkivet