MEDIA SOM VENN - OG USA OG VESTEN SOM FIENDE

Historikeren Roy Vegas foredrag på Chateau Neuf, Oslo, 18. september 2006.


"Fred" er så befriende enkelt å si, og samtidig så uforpliktende at det eneste som egentlig kreves er at du har tenner i overmunnen når du tar sats for å si "fred" på norsk. Men hvilken tilstand er det egentlig vi snakker om? Begrepet dekker ofte både en ideologisk, politisk, religiøs eller ateistisk agenda, som ikke alltid er like synlig. I møte med terrorismen ser vi imidlertid at begrepet fred snart blir anstrengende. Freden råder mellom hver terroraksjon, hvor frekvensen av aksjoner kan øke 75% mens verden og våre media fortsatt snakker og skriver om "fredsprosess". Etter at Oslo-avtalen var undertegnet økte terroren med 75% i og rundt Israel. Fred for hvem? Vi beveger oss, i møte med terrorismen, med andre ord inn i en tilstand av krig, selv om dette siste begrepet føles veldig ubehagelig.

Likevel, de fleste politikere med respekt for seg selv går som kjent fra scene til scene og snakker om fred, gjerne også på politiske turneer, som profilerte aktører i fredsprosesser utenfor Norge, og nå med maktgrunnlaget sikret i egne fredssentra med romstore budsjetter fra første dag. Dette siste er en interessant tilvekst for øvrig, hvor den humanistiske, uforpliktende freden formodentlig skal sentreres og blomstre. Mens vi for balansens skyld venter på at noen skal etablere et senter for krig, har vi tid til å reflektere over dette at vi kanskje har blitt for kokette, overfladiske, omtrentlige, naive, kunnskapsløse og historieløse i omgang med fredsbegrepene. Ikke minst i forhold til Midtøsten. Historien vet imidlertid å fortelle oss at vi risikerer å dø brått eller sakte i en konsentrasjonsleir, og miste tann for tann omgitt av en masse fred, ja, kanskje mens freden risles usynlig over oss i en kø i dusjen foran krematorieovnene. Slik kan vi igjen forsvinne som mange navnløse midt inne i en ny udefinert fred, i nye Nacht und Nebel, i nye GULAG. I Europa, i USA eller i Midtøsten.

Kritikk for kritikkens skyld?

Nå fikk vi en kraftig vekker natt til søndag 17. august, da noen skjøt på den jødiske synagogen i Bergstien med maskinpistol. Men fortsatt, i Norge er avstanden til krig og terror så vidt stor, både fysisk og historisk, at vi kanskje bare av den grunn finner det lett å kritisere dem som er langt mer direkte berørte, og som allerede har blitt tvunget til å slå til mot terroristene. Om de slumrer mye ellers, da bråvåkner nemlig moralens voktere i dette lille landet, enda så langt borte de er fra begivenhetenes sentrum, så mye, mye mer enn disse vokterne overhodet fordømmer og kritiserer terroristene. Det er nemlig forskjell på det å være politiker i et land som virkelig har fått føling med terrorismen, og det å sitte i et land hvor det er svært trendy å relativisere den, for så å kritisere ethvert forsvarstiltak i de land som er rammet. Toneangivende norske media er i så henseende i ferd med å kultivere en ensidig kritikk i den grad at både Israel og president Bush snart blir helt immune for kritikk fra vår del av verden. En kritikk som i dag har preg av å være kritikk for kritikkens skyld, og som gjerne er omvendt proporsjonal med kunnskapsnivået. En kan få inntrykk at brudd på menneskerettigheter stort sett foregår i amerikansk og israelsk regi. Dette bidrar direkte og indirekte til å stimulere frem mer antisemittisme her i landet. Men jeg er egentlig ikke her for å kritisere media, jeg vil likevel gjennom et historisk skråblikk gjøre et forsøk på å forklare hvorfor det har blitt en slik ensformighet i våre medier. Når det er sagt og skrevet, som historiker føler jeg meg også forpliktet til å minne om at det ikke bare er Israel og Bush som er roten til alt ondt i denne verden.

Fredsbegrepet kan ikke stå alene

Fredsbegrepet kan ikke stå alene, det dreier seg om en tilstand som må fylles med innhold, for å bli troverdig. Utfordringen ligger eksempelvis i spørsmålet: Hvor mange ganger må det smelle før freden er brutt? Er det fred i dag, dagen etter angrepet på den jødiske synagogen i Oslo? I Israel smalt det som kjent ukentlig, på busser, torg og diskotek, uten at det påkalte synlig kritikk av terroristene fra norsk side. Ligger det en slags legitimitet, eller trang til legitimering, i det politiske uttrykket som ligger i det å avsette bomber blant jøder i vår tid? Risser vi i fernissen og i semantikken like bak slike resonnementer, vil vi ofte synliggjøre den nakne antisemittismen som bobler under overflaten. Det etableres en slags bisarr status hvor jøder er fritt vilt, og hvor bomber i den lille jødiske staten eller selv i New York liksom er noe vi må regne med, samtidig som det stilles spørsmål ved den blotte jødiske eksistens i lilleputtstaten Israel? Og nå er ser vi helt samtidig at det antisemittiske "jødeproblemet" er flyttet fra Europa til Midtøsten.

Bare det å isolere årsaksforklaringer til dagens terrorisme, eller som Kåre Willoch sier - en trussel mot verdensfreden - til fraværet av en 23. arabisk stat, over territoriene Judea og Samaria, det som vi for enkelhets skyld kaller Vestbredden, kan vise seg naivt og farlig historieløst. I dette retoriske oppløpet for fred har man ikke bare tatt flere historiske snarveier, man har ikke helt forstått terrorismens vesen, og langt mindre dens historie. Jødenes eksistens var et "problem" som raskt ble et alibi for Hitlers terror, et alibi for å utløse tidligere spanske og russiske progromer, et alibi for Stalin og Mussolini, kort sagt et alibi for å implementere og konsolidere totalitære styresett ved å peke på ytre fiender. "Dem" - jødene. I neste trinn, "dem" - demokratiene.

En ny arabisk stat ikke synonymt med fred i verden

Dersom en ny, 23. arabisk stat skal komprimeres inne i Israel, tuftet på ultranasjonalisme, fascisme, rasisme og islamisme, og med programfestede mål om utslettelse av staten Israel under heftige metaforer som "frigjøring", kritisk sett - hvor er så fredsgrunnlaget? Hvilke søyler skal en ny, komprimert arabisk stat i dette høyeksplosive feltet bygge sin fred på? Hvilke garantier har vi som befinner oss i nedslagsfeltet? Altså: Begrep som fred og fredsprosesser bør forplikte langt mer, annet enn som retoriske, bevingede uttrykk i en kjedsommelig, unyansert kritikk av Israel og USA. Det er noen millioner arabere i dette området som kanskje bør få anledning til å velge sine talsmenn og ledere på friere grunnlag enn det som ligger i valget mellom Hamas og Fatah, eller Hezbollah og nakkeskudd.

Når det er sagt, det er mulig å identifisere helt andre moralske terskler her hjemme når Israel eller USA slår tilbake mot det som pr. definisjon er terrorisme.

Igjen: Kunnskapsløshet og historieløshet er rett og slett farlig. Terrorens arkitekter og bakmenn har nemlig aldri sluttet fred, de skifter skall, de opptrer bak flere masker. De søker seg frem til egnede arenaer, egne alibi og forklaringsmodeller for å lukke seg inne og for å ramme utpekte fiender, sivile ofre. Når jihadistene presenterer sine politiske mål, øyner vi totalitære kalifater og diktaturer. De svarte fanene blafrer, ikonene og symbolene avviker slett ikke mye fra Stalin og Hitler. Tendensen er den samme, antisemittismen finner stadig fotfeste og parallellene til 1930-årenes Europa er reell. Terrorismen er totalitære krefters mest eksponerte politiske uttrykk. Den gjør ikke forskjell på noen av oss når det smeller. Vi som har nær familie og slektninger på Manhatten i New York kunne raskt telle opp 66 direkte berørte nasjonaliteter da Twin Towers ble rammet, blant dem svært mange muslimer forøvrig.

Den palestinske kampidentiteten har et totalitært fundament

I Frankrike har store deler av den politiske venstresiden for lengst tatt et oppgjør både med ikonet Yassir Arafat, den totalitære palestinske kampidentiteten under ham og tilveksten Bin Laden og hans likesinnede islamister. Rett og slett fordi det dreier seg om lett kjennelige totalitære strukturer hvor den politiske praksis er og blir terror, frykt og uhyggelig mye menneskelig lidelse. Den vanlige araber har fortsatt fint lite han skulle ha sagt, og sier han eller til og med hun noe kan det lett ende med nakkeskudd eller steining, fortsatt langt inn i et nytt årtusen.

Marxismen, gjerne i tokomponent med den mer operasjonaliserende leninismen, åpner for terror gjennom historiske prosesser med klassekamp. Det blodige og brutale fenomenet gjemmes også under metaforen "frigjøring". Siden vi i vår del av verden har innarbeidet solide tradisjoner for å hente frem urmarxismen som analyseredskap, har vi lett for å relativisere og intellektualisere terrorismens bloddryppende vesen, inntil den samme terrorismen en dag slår oss ut. Og da er det gjerne for sent. Jeg kommer tilbake til konkrete eksempler fra nyere historie hvor den marxistiske væpnede revolusjonen faktisk har fusjonert med islamistenes hellige krigere. Det totalitære aspektet blir neppe noe mindre av den grunn.

Her hjemme har forfatteren Roy Jacobsen vært ute i avisspaltene og hevdet at Hezbollah ikke er annet enn røverbander, og at krigføringen mot organisasjonens mange baser i Libanon følgelig er å betrakte som en forsvarskrig. Det var da sannelig noe. Derved skal det ikke være sagt at vi bare kan bombe terrorister vekk. Det må også skapes holdninger mot terrorismen, vi må rett og slett gå inn og si hva vi mener om totalitære ideretninger, enten de nå forsøker å få noen til å tro på islamistenes totalitære kalifater eller kommunistenes og nazistenes mørke diktatur. Vi må sørge for dialog med fundamentalistiske islamske lovskoler og deres mullaer, enten de befinner seg i Storbritannia, Egypt, Pakistan eller Oslo. De forsøker å lukke seg inne og drive indoktrinering etter mer sekulariserte oppskrifter som egentlig skulle være kjent etter den celleoppbyggingen som gikk forut for terrorhandlingene i Europa i 1970- og 1980-årene. Jeg bruker i det følgende begrepet "islamister" for ikke å generalisere de mer enn en milliard mennesker som er født inn i og som lever under Islam, ikke bare som en religion, men som kultur. Bin Laden og hans bakmenn ønsker nettopp at vi skal generalisere under fellesnevneren "Islam". Slik at de kan bruke det store "Vi" og gjemme seg bak, og sikre videre støtte, rekruttering og legitimitet for sin terror.

Anton Tsjekovs bestefar kjøpte seg selv!

Følgelig, vi er inne i en tid da vi må sørge for å sette stødige ben under fredsbegrepet, og la oss gjøre det her og nå, om ikke annet så for å trene oss på å forsvare demokratiene som system og samfunnsorden.

Bestefaren til den russiske forfatteren Anton Pavlovitsj Tsjekov måtte kjøpe seg selv for 700 rubler i et etter forholdene høyst fredelig Tsar-Russland. Han gjorde et oppriktig forsøk på å fri seg fra livegenskapen. Av dette kan vi utlede at frihet er en av grunnpilarene under uttrykket og begrepet fred. Den andre pilaren er sikkerhet. Uten dette fundamentet blir freden meningløs, innholdsløs og livsfarlig. I det jødiske synagogen her i Oslo blir beskutt med maskinpistol blir både friheten og freden relative variabler, og det er lett å laste ned ekko fra krystallnatten. Jeg er redd norske medier i sin dekning av Midtøsten og kampen mot terror bidrar til å demonisere både jøder og amerikanere flest, og implisitt bidrar både til å stimulere antisemittismen og relativisere demokratiet som samfunnsorden.

Vi har nå, altså midt i Oslo, fått nok et konkret og uhyggelig nærgående eksempel på at antisemittismen stadig er en prioritert og integrert del av et totalitært uttrykk. Og når dette uttrykket begynner å bli så nærgående, blir vi naturligvis minnet på hva terror dreier seg om. I møte med denne utfordringen, denne reelle trusselen mot demokratiet, er det aktuelt å flagge demokratiet som en bærekraftig enhet, selv om dette ikke er spesielt trendy i møte med den relativisering og intellektualisering terrorismen møtes med i våre hjemlige media for tiden.

Moskva lenge et gravitasjonsfelt for terrorisme

I nyere tid har Moskva vært et gravitasjonsfelt for totalitære uttrykk i ord og handling, og mye henger dessverre igjen i vakuumet etter Sovjet-tiden. Noen få russiske historikere og samfunnsvitere har imidlertid nå etter hvert dristet seg til å komme med kritiske tilnærminger til nær russisk fortid. Blant dem er Constantin Pleshakov og Vladislav Zubok, som har lansert det interessante begrepet "imperialist-revolusjonært paradigme". Og her dveler vi ved et ikke uvesentlig og sterkt fortiet fenomen, som nettopp utgjør en del av en støpeformen som ikke bare gir impulser til, men som også operasjonaliserer og gir terrorismen legitimitet, fortsatt. Kort sagt et kynisk konsept som til tross for Berlinmurens fall og Sovjets relative oppløsning lever videre inn i et nytt årtusen, og som koblet mot islamske postulater om "hellig krig" får onde ånder til å sveve videre.

Moskvas konspiratoriske rolle blir alt for raskt og for ofte glemt. Det er nemlig så mye enklere å se på de tiltak som Storbritannia og USA har iverksatt, gjerne som reaksjon på russisk aggresjon under den kalde krigen. Arkivene i Vest er vidåpne. Det er de slett ikke i Moskva, og der forutsettes det til overmål at du kan russisk for å forstå det lille og nesten kryptiske du får adgang til å lese. Men begrepet "åpenhet" er dessverre ikke lenger forenlig med Putins regime. Den russiske presidenten nyter imidlertid godt av en slags immunitet mot kritikk i våre medier, og kontrasten blir øredøvende holdt opp mot Bush, Bush og Bush. Og enda mer Bush.

La meg dvele litt på det ideologiske plan, ved selve operasjonaliseringen av marxist-leninismen, slik denne først utkrystaliserte seg gjennom den kommunistiske internasjonale, Komintern, og senere gjennom Kominterns etterfølger, Internasjonale avdeling av sentralkomiteen i det sovjet-russiske kommunistpartiet og de internasjonale frontene som ble bygd ut derfra. Blant de mest sentrale frontene er Verdensfredsrådet, WPC, og Afro asiatiske folks solidaritetsorganisasjon, AAPSO. Arkivene forteller oss at det gjennom dekkorganisasjoner og store frontorganisasjoner ble eksportert såkalte "revolusjoner" til flere områder av verden, og programpakkene som forutsatte terrorisme ble tidvis integrerte i eksisterende politiske konstellasjoner i flere land. Terroren var altså rett og slett en del av pakkeløsningen, og dens utøvere hadde etter hvert en klar følelse av å vinne langt mer terreng enn de hadde gjort gjennom konvensjonell krigføring. Massiv propaganda og indoktrinering i lukkede treningsleire fulgte med. I Midtøsten var nok et arabisk krigsnederlag i seksdagerskrigen et lett synlig bakteppe da den nye palestinske kampidentiteten ble strukturert for massive terroranslag og flykapringer. Dette er i dag fortsatt kimer i terroren i og fra Midtøsten, selv om jihadistene nå en periode fronter det hele.

Støpeformer og guruer i media

Hvor står norske massemedia i forhold til det nevnte? Vel, for å forstå den ytre rammen må vi igjen tilbake til historien, i dette tilfellet kritisk sosial samfunnsteori, slik den såkalte "Frankfurterskolen" la grunnlaget for en sterk trend allerede i 1930-årenes Tyskland. Sentral i denne skoleretningen var Herbert Marcuse, som samtidig fremstår som en av sjefsideologene for bloddryppende, sekteriske prosjekter som Baader Meinhof-banden i 1970-årenes Vest-Tyskland. Baader-Meinhof-ledelsen fikk for øvrig sin spesialtrening i leire i Midtøsten, på linje med ETA, IRA, Røde Brigader og andre som med ett fikk trang til å bombe seg frem på den politiske arenaen gjennom vestlige demokratier.

Under Franfurterskolen dreide det seg om kritisk sosial teori som i sin helhet var marxistisk, og som samtidig fokuserte massemedia som holdningsskapende fora. I årene som fulgte etter andre verdenskrig var samfunnskritikk gjerne synonymt med marxisme, for så vidt som den internasjonale marxismen representerte et alternativ etter en nasjonalsosialisme som tapte krigen. Senere kom Birmingham-skolen inn, som til tross for en mer avideologisert tilnærming knyttet til dekoding av medias budskap tross alt var bygd på grunnpilarer fra Franfurterskolen. Dette ser vi blant annet i møte med denne skoleretningens fortolkning av maktbegrepene.

Det dreier seg her om tunge politiske kulturer, som gjennom 1970 og 1980-årenes utdanningssystemer i Norge satte farge på mye lærestoff. Norske journalisthøyskoler og universiteter har dessverre ikke klart å heve seg over dette svermeriet med innbygde kutymer knyttet til land som USA og Israel. Det setter oss tilbake i forhold til andre land hvor takhøyden er langt større og fordommene mindre i forhold til verden vi lever i. Enda verre er det at det i disse kulturene ut fra forslitte reaksjonære ideologiske fundament finnes betydelig forståelse for terrorismen, i et slags forlenget Pol Pot-perspektiv. Bare se på persongalleriet i norske utdanningsinstitutsjoner knyttet til mediavitenskap og journalistikk, nå med selveste Sigurd Allern som guru på Blindern.

Ser vi på tilnærmingen til nyere historie, og tar for oss den kalde krigen og dens årsaker, finner vi tre signifikante variabler med ideologisk ballast hvor en politisk slagside faktisk er bygd inn i en ramme. Den ene er revisjonistene som stort sett finner at Vesten, og kanskje særlig USA og Storbritannia, er skyld i det meste og trigger de fleste negative prosesser. Her ligger naturligvis også marxismen innpå, ikke bare som dominerende analyseredskap, men som ideologi. Deretter har vi postrevisjonistene som også egentlig fokuserer Vesten som sterkeste problemmaker på verdensarenaen, men som i tidens fylde medgir at en del negativ påvirkning fra Moskva og Peking faktisk har funnet sted. Men siden postrevisjonistene har røtter hos revisjonistene vil resultatet bli farget på samme måte som for nevnte Berminghamskole i forhold til Franfurterskolen i vår medieverden. Demokratiet som samfunnsorden vil i et slikt bilde rett og slett komme på vikende front. Det får være en trøst at den tredje tilnærmingsmåten, tradisjonalistene peker på Moskva og Peking og totalitære krefter generelt som dominerende elementer for trøbbel.

Vel, dette var mildt sagt en kortversjon av samfunnsviternes, journalistenes og historikernes tilnærminger, men det gir tross alt et lite omriss. Når det er nevnt, enhver journalist styrer etter en etikk hvor det dreier seg om å støtte og fokusere den svake part. USA og Israel er fremstår som sterke parter i et maktperspektiv, og dette gir isolert sett selvsagt rikelig anledning til ensidig nyhets- og aktualitetsdekning.

Cellebygging og maskerader kalt frigjøring

Terroren anses som høyst nødvendige redskaper i den såkalte klassekampen, og ble institusjonalisert både av SS og KGB. I praksis også for å holde på makten i det diktaturet var et faktum, ikke bare gjennom fysiske handlinger, men også gjennom den frykt som ble skapt. Skillet mellom sivile og militære viskes ut, og det skapes et modus operandi med en fascistoid junta på toppen, hvor folk undertrykkes, terroriseres og likvideres, i nedslagfelt blant alle dem som oppfattes som politiske eller religiøse motstandere.

Både terror og imperialisme maskeres i dette bildet skiftevis som revolusjon og frigjøringskamp. Vi behøver ikke peke bare på Moskva, vi kan peke på dagens Iran og Syria i forhold til Hezbollah i en klientrolle, som på linje med sin mer sekulariserte palestina-arabiske militsia i Libanon står like lite på egne ben som sin forgjenger. Hezbollah er et produkt av design fra det totalitære Iran og Syria, men i realiteten en variabel fra den totalitære palestinske kampidentiteten som tok form i 1959 - 1960, hvor aktørene i forpliktet seg til terrorhandlinger som "fedayeen" og "al-falastin". Cellebyggingen som i dag fortsatt operasjonaliseres i og fra den syriske hovedstaden Damaskus under Bashar Assads totalitære regime er slett ikke særlig forskjellig fra metodikken i 1970- og 1980-årene. Heller ikke i en hybrid-versjon sammen med jihadistene, i det den norske ambassaden i den syriske hovedstaden plyndres og brennes ned.

Design, med massiv propaganda, byggingen av lukkede celler, dekkorganisasjoner, fronter og enhetsfronter var en del av oppskriften på den sterkt blodstenkte veien til revolusjonen, som, stadig i følge Pleshakov og Zubok, fanget inn flere land og landområder i et kynisk imperialistisk perspektiv fra Moskva.

Hitler kalte seg nasjonalsosialist, forkortet nazist, og Mussolini var først sosialist og endog redaktør for en marxistisk avis, før han tok grep gjennom sine arbeidersyndikater og konkretiserte sine fascistiske uttrykk. Med terror. For øvrig til forveksling lik de prosessene som samtidig fant sted i Sovjet og Øst-Europa. La oss ikke glemme at store deler av Asia ble innlemmet i diktaturer under blodrøde bannere. Mao var først utdannet som agent i Stalins hemmelige politi, NKVD, før han begynte sin marsj til Peking. Den uhyggelige likheten mellom Hitlers konsentrasjonsleire og det nesten like groteske GULAG-systemet i Sovjet og Øst-Europa inntil 1991 er naturligvis ikke tilfeldig. Hitler og Stalin var allierte helt frem til 1941, før de to rivalene i den totalitære familien barket sammen i en masseslakt i Stalingrad. Den første nazistiske konsentrasjonsleiren for politiske fanger ble bygd i Tyskland allerede i 1933.

I Midtøsten ble Baat-partiet i Syria og tilsvarende cellestrukturer - "halqa" - rundt den påtroppende egyptiske diktator, Gamal Abdul Nasser, tilført impulser fra Moskva jevnt og trutt fra 1950-årene. Gjennom tusenvis av sivile og militære rådgivere og vanvittige mengder militærutstyr. Fatah så dagens lys først som en gren av Baat-systemet, eller rettere sagt: Som et knoppskudd fra den hemmelige militære komite i Syria ved inngangen til 1960-årene, hvor nøkkelpersonell hadde gjennomgått spesialtrening i Russland og under sovjet-russiske instruktører, mens Syria var i union med Egypt, altså i perioden 1958 - 1961. I Moskva satt det bakmenn som stimulerte cellebyggingen i Damaskus, Beirut, Kairo og Bagdad. Nå ble det fremtidige maktgrunnlaget lagt, både for Baat-partiet i Syria og for diktator Gamal Abdul Nasser i Egypt. Fortsatt er det mulig å se politiske reinkarnasjoner etter det som først ble formet som små, men målstyrte politiske celler.

Det som i økende grad ble lansert som palestinsk frigjøring kom først til å ramme det vestorienterte Jordan i siste halvdel av 1960-årene, med tusener av døde, før den slo til med enda mer ødeleggende kraft i det enda mer sårbare, vestorienterte Libanon. Et Libanon hvor historien og tragediene nå gjentar seg under vignetten Hezbollah, som har videreført den bisarre motstandskampen, som det så pent heter. Yassir Arafats topparkitekt bak flykapringer i internasjonalt luftrom, Wadi Haddad, omtales som "The Master" bak introduksjonen av dette fenomenet i Aburish sin kritiske biografi om Arafat. Wadi Haddad gjenfinnes i KGBs arkiver som topp prioritert agent for Moskva. Vi kan selvsagt velge å relativisere og nøytralisere denne problemstillingen med et "So what?". Likevel, dette bekrefter og understreker bare realiteter knyttet til totalitære prosesser og terrorismen som metode. KGBs topparkivar, Vasili Mitrokhin brakte mange slike uhyggelige dokumentasjoner med seg til Storbritannia da han hoppet av for noen år siden.

Ut over i 1980-årene var det fortsatt 9 000 sovjet-russiske rådgivere bare i Syria, mens landet fortsatt kneblet Libanon med russisk militærmateriell og 30 000 soldater. Intet land utenfor Sovjet var forsynt med så mye nytt russisk militærmateriell som Syria. I 1970 var det også 20 000 russiske soldater og offiserer i Egypt, inklusive militærsjefer fra Moskva, for å avhjelpe Nasser i hans utmattelseskrig mot Israel. En krig han riktignok selv ble mest utmattet av.

Øredøvende syrisk fred i Libanon

Den Moskva- og syriskdefinerte freden i Libanon var øredøvende, og landet ble snart glemt både av FN og Europa mens den palestinske kampidentiteten gradvis brøt landet ned gjennom sin eiendommelige, bloddryppende frigjøring. En prosess som i dag har en klar parallell hos Hezbollah.

I våre medier fikk vi ut gjennom 1980-årene stadig vite at Israel var problemet, og FN var helt enig. FN-soldater ble stående med ryggen både til 30 000 syriske soldater og et stort antall PLO-baser ned mot den israelske grensen. Igjen et gjennomført naivt opplegg. En kan så langt ikke uten videre stole på FN i dette området av verden. Resolusjonene har manglet substans i det de skal effektueres og omsettes i handling, og nå synes sannelig historien å gjenta seg i det krigstrette Libanon. La oss håpe at det denne gang settes makt og midler inn for å virkelig realisere det FN har samlet seg om, altså for å skape stabilitet i det utarmede Libanon slik at libaneserne kan råde over sitt eget land, fri fra syrisk undertrykking.

Snart fikk det syriske Baat-partiet en avlegger i Irak, som riktignok rivaliserte med det syriske lederskaper i flere år, men som samtidig bidro til å designe den palestinske kampidentiteten fra og med 1960, da det på et møte i den arabiske liga i Libanon ble besluttet å sentrere en såkalt palestinsk "enhetsfront" om Vestbredden og Jerusalem. Frustrerte og slitne palestina-arabere skulle nå brukes av bakmenn og klanledere i Kairo, Damaskus og Bagdad med bisarre, totalitære ideer, i en prosess hvor "frigjøringen" først og fremst var begrenset til destabilisering av vestorienterte land i Midtøsten, samt et kuppforsøk i Jordan i 1970 på ettårsdagen for kuppet i Libya. Å bygge en ny stat i Midtøsten tuftet på slike chartre kan være farlig. Manifestene forplikter fortsatt, båndene er slett ikke brutt bakover. Den nye arabiske staten kan med sin totalitære elite-tendens bli en sosial trykkoker som konsoliderer konflikter mer enn det løser noe som helst. Jeg er redd en ny arabisk statsdannelse ikke er synonymt med fred og frihet i Midtøsten og verden.

Norge mangler fortsatt kapasitet og handlingsstrategier

Fra min forskning kan jeg enkelt hente frem utallige eksempler på at dramatiske terroraksjoner som berører flere vestlige land alt for lett fører til dels amatørmessige, følelsesladede krangler og diplomatiske konflikter mellom berørte, vestlige land. Dette er naturligvis en drømmesituasjon for utøvere og bakmenn for terrorismen. Mangelen på en samlende strategi, dårlig kompetanse, alt for få øvelser, uklare ansvars- og kommandolinjer, samt sprikende kommunikasjonsrutiner er ikke bare handlingslammende i avgjørende øyeblikk, det er livsfarlig og det kan selvsagt utnyttet for alt hva det er verd blant dem som gjerne ser en ny bølge med terrorisme i vestlige demokratier. Når vi så ser, fortsatt i 2006, at den franske presidenten, gaullisten Jacques Chirac, kommer med det ene soloutspillet etter det andre som ikke synes å ha andre hensikter enn misforstått fransk egenrådighet, så blinker varsellampene. Men dette burde strengt tatt bekymre EU mye mer enn det egentlig bekymrer USA. Norge er fortsatt ikke med i EU og har dyrket sin brobyggerrolle for fred inn mot et ingenting, hvor himmel og helvete søkes forent med Ramallah som hovedstad og heksegryte i alt annet enn et imponerende prosjekt. I dette landet har vi rett og slett kommet farlig bakpå i møte med en grusom terrorisme som ikke fritar Norge lenger. Det bygges terrorceller i Oslo.

Den totalitære familien

I møte med totalitære krefter, i møte med den totalitære familiens ulike masker, dreier seg slett ikke bare om en teoretisk forbrødring knyttet til terror, væpnet revolusjon, hellig krig og antisemittisme. Rivalisering til tross, det foreligger flere konkrete eksempler på koblingspunkter mellom kommunister, fascister, nynazister og islamister. I treningsleire i Midtøsten ble hele den totalitære familien forent for ikke så lenge siden. Tysklands klart største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann, fikk de aller fleste av sine ledere trente og skolerte i leire i Midtøsten, hvor de ble forente med kommunister og islamske fundamentalister i 1970- og 1980-årene. Også kommunister fra Norge og Danmark fant veien til disse leirene, og fikk behørig skolering i terrorisme under sine opphold, fra 1969 og et par tiår fremover. Ikke bare fordi de senere bare skulle gå løs på jøder, men fordi skoleringen rett og slett var anvendelig også i hjemlige områder dersom en aktuell situasjon skulle oppstå. Palestina-araberen Said K. Aburish peker i sin kritiske Arafat-biografi på brutale realiteter knyttet skolering og indoktrinering av terrorister i Midtøsten: Nord-Irland har sitt IRA, Spania ETA, Frankrike Action Direct, Tyskland hadde Baader-Meinhof, og så videre, etter at ledere i disse terrororganisasjonene var behørig trent i leire under svarte palestinske faner. I det store og hele dreier det seg om totalitære elementer som i dag ser på Bin Laden som islamsk fundamentalismen til tross anskueliggjøres som et positivt potensial mot vestlige demokratier. Altså demokratier som med sine jødisk-kristne normative verdier og kulturtradisjoner er unge og sårbare. Ved å fravriste jødenes deres legitime forankring i egne, historiske kjerneområder slås samtidig en kile inn ved roten av vår egen kultur.

I en kakofoni av velmente fredsfraser er det imidlertid alt for lett å glemme at kimen og hovedtyngden i terrorismen som fenomen rent historisk ligger i en kontinuerlig kamp mot det frie mennesket, mot demokratiet, mot demokratier. Terrorismen er rett og slett en funksjon av at totalitære krefter får handlingsrom og fotfeste, at de får gjemme seg bort og lukke seg inne for å drive indoktrinering. Etter den kalde krigen har deler av Midtøsten blitt tumleplass, fordi området er svært strategisk og egner seg for politisk polarisering og rekruttering. Og så er jo jødene der.

Fra Haifa til Oslo

Igjen: Blir terroristenes handlingsrom sterkt og stort nok, gir det seg utslag i det vi nå alle her kjenner under begrepet "11.september." Men med den forskjell at det nå er Norge som rammes, og om det ikke blir likt 11. september kan vi bli minnet om 9. april 1940. Det kan dessverre bare spørsmål om tid før en stor tragedie rammer vår lille uskyldige hovedstad. Hvor mange og hvor tett vi får eksempler på terror, fra Bagdads gater til Bali via Haifa, til Madrid, New York og Oslo, altså før vi aktivt er med på å utvikle holdbare strategier mot terrorismen, så mye mer enn vi kritiserer dem som allerede har iverksatt konkrete forsvarstiltak, ja, se det er et uhyggelig spørsmål som bare overdøves av det som automatisk skjer dersom vi forholder oss likegyldige til problemstillingen. De totalitære kalifatene, de totalitære svermeriene må utfordres også på ideologisk grunnlag. Vi må rett og slett flagge demokratiet, selv om det for mange vil lyde ekkelt konservativt, mest fordi man ikke er vant til å høre og lese slike argumenter. Om noen slett ikke liker å høre det her hjemme er det faktisk en realitet at fronten for terroristene nå er drevet ut av det amerikanske fastlandet, og det byr etter hvert på betydelige problemer å bygge treningsbaser for terrorister i land som Afghanistan og Irak. Og terroristene forbereder seg definitivt ikke bare på angrep mot USA. Dette bør de mange kritikerne i dette landet som på døgnbasis høvler løs på president Bush ta inn over seg. Vel, om noen syns jeg er ensidig i min tilnærming til fenomenet internasjonal terrorisme, er det fordi jeg tidvis blir så uvitenskapelig i vår hjemlige politiske andedam at jeg strever med å "forstå" terroristene, helt samtidig som jeg strever med en beklemmende følelse av å befinne meg i nedslagsfeltet for terrorismen. Rett og slett fordi jeg beveger meg mye i demokratier sammen med min familie.

Våre politikere må i langt større grad, mye oftere og mer tydelig bli minnet på at terrorister aldri spør om politisk tilhørighet før de slår ned på sine ofre. Vi kan begynne med å spørre hvor det ble av budsjettpostene, skissene til politiets samordningsprosedyrer, det nye utstyret, alt fra skuddsikre vester til tidsmessige våpen. Mangel på politisk motivering og målstyring, og en rekke mangler på utstyr forøvrig minner oss om at vi verken helt eller delvis er forberedt på terror i Norge. I en farlig historieløs tidsepoke lar jeg slike spørsmål og slike utfordringer stå til refleksjon og ettertanke. Altså før det smeller.

Min venner, i det jeg takker for oppmerksomheten, så la meg rent personlig få gjøre uttrykk for at det haster fryktelig med å få satt dette temaet på den politiske dagsorden i dette landet. Dette lille vakre landet vårt utgjør ett av de klart svakeste ledd i Europa i dag, vi kan ikke snakke terrorismen i hjel. Verden forholdt seg passiv til Hitler i ti år før andre verdenkrig. 9. april 1940 kom som en kjempeoverraskelse på de fleste i Norge. Og igjen: Historieløshet, kunnskapsløshet kombinert med likegyldighet overfor totalitære krefter inviterer rett og slett til terrorhandlinger. Takk for oppmerksomheten.

Cand. philol Roy Vega
Email: royvega@email.no


Tilbake til forsiden