Hvorfor har ikke USA implementert chip på kredittkort?

Idag skriver Dagbladet at “USA har skylda” for at internasjonale banditter fremdeles er på jakt etter magnetstripen på bankkortet ditt. Hovedproblemet er at USA ikke har byttet over til chipsystemet som norske banker gjennomførte ifjor:

Men innførselen av microchip har ikke stoppet mulighetene for å skimme norske bankkort, tvert imot.

- Den store flaskehalsen for å stoppe skimming helt, er USA. Så lenge de ikke vil ha microchip på bankkort, tvinger de resten av verden til å beholde magnetstripa på bankkortene.

Nordmennene irriterer seg over at USA – et land på 310 millioner mennesker og en seig økonomi – ikke har klart å implementere en helt ny kredittkortstandard like raskt som dem. Norge, som har et mye mer regulert og enhetlig banksystem, fikk dette unna ifjor – hvorfor sleper USA med beina?

Det finnes kanskje fornuftige, forståelige, logiske grunner til dette – men det vil ikke Dagbladet ha noe av:

Kvalheim tror amerikanske banker har annet forhold til betalingssikkerhet enn hva som er normen i Europa.

- Jeg har et inntrykk av at det i USA er et annet forhold til risiko enn det vi er vant med her hjemme i Norge. Men det blir litt å spekulere, men tror det kan ligge noe der.

Dagbladets Erik Hattrem og de norske ekspertene han har rådført seg med konkluderer med spekulasjon om at USA kanskje har et annet forhold (les: dårligere) til betalingssikkerhet. Ingen andre grunner for at USA “somler” blir presentert, selv om de melder seg ganske kjapt dersom man har noen som helst forståelse for amerikanske forhold.

What’s in it for me?

Den største og enkleste grunnen til at USA ikke vipper over til chipbaserte kredittkort like raskt som lille Norge (og andre europeiske land) er, selvfølgelig, økonomisk. Andi Coleman fra Accredited Standards Committee X9 har et regnestykke:

“The cost to produce and distribute a card to a customer is under $2. The cost to make and distribute a chip card to a customer is between $15 and $20,” says Coleman. “If you take 30-plus-million debit card customers and multiply that out times $15 to $20 per person, you have to have a really significant fraud to be able to offset that cost.”

De som har sett filmen «Catch Me If You Can» kjenner kanskje igjen navnet til enda en amerikansk ekspert som forklarer det økonomiske resonnementet bak å “somle” med å bytte:

“You’re telling the merchant that they have to buy a new machine,” says Abagnale. “They’ve already purchased this one machine for $450. If you’re a Kroger store or a Safeway or someone, and you have thousands of these machines, they’re telling you now to go get a new machine.”

Because U.S. laws put most of the onus for paying for fraud on card issuers rather than retailers, says Abagnale, retailers have little incentive to make the steep investment required to implement the change.

Frank Abagnale oppsummerer den største grunnen – at det vil koste amerikanske bedrifter massevis for å bytte ut alt utstyret og kortene til sluttbrukerne – mens han også presenterer den andre grunnen: kortsvindel har lenge vært kortutstedernes ansvar og de har bygget store systemer for å motvirke dette allerede.

Amerikanerne har åpenbart regnet seg fram til at det vil koste mer å bytte til EMV-standarden med chip enn å fortsette å håndtere svindel slik de allerede gjør idag. Kortsvindel koster dem altså mindre enn det ville kostet å bytte, enn så lenge.

Benjamin Jun, visepresident av teknologi ved Cryptography Research, forteller MSNBC at europeerne hadde sine egne grunner til å bytte til chip som amerikanerne ikke har hatt:

In the 1980s, as fraud-fighting efforts developed, international long-distance phone calls across Europe were very expensive.  That gave European banks added incentive to make their credit cards secure on their own  by developing a decentralized fraud-fighting system.  That led to placing tiny computer chips on each card that were smart enough to be used for validation without the need to call a central bank. Instead, users enter PIN codes that can be checked against data on the chip for authenticity.

In the U.S., on the other hand, telecommunications costs were relatively inexpensive, so it made sense for American banks to maintain their centralized fraud systems and continue to have merchants “phone home” with each transaction.

“In the U.S. it cost a quarter to clear a transaction. In Europe, the costs were much higher.  So they solved the problem by throwing more money at it,” Jun said. “Their system has been upgraded more quickly because their fraud rates required it.”

Jim McCarthy fra Visa forteller samme historie til New York Times om hvorfor det var mer kritisk for europeere å bytte enn for amerikanerne.

Jun sier også at USA kommer til å måtte bytte til slutt, fordi svindel i USA begynner å trappe seg opp mot det europeiske nivået.

Fortid og fremtid

En annen grunn til at amerikanerne ikke har latt seg friste av å bytte til EMV er at en rekke amerikanske selskaper har forsøkt det – og det ble en flopp. Storbutikkjeden Target gjorde et forsøk i 2001 og sendte ut nye chipkort til alle sine kunder, men måtte til slutt skrinlegge prosjektet. American Express prøvde å ha chip på sitt Blue card i 1999, men det gikk også dårlig, skriver New York Times.

Men kortutstederne har en egeninteresse av å tilby sikrere betalingskort – og de har laget et veikart som tilsier at EMV-systemet skal være implementert i USA innen april 2013. Flere store utfordringer står i kø for at dette skal komme i havn, blant annet alle de forskjellige interessegruppene som må overtales, og det logistiske marerittet å få rullet dette ut i 50 delstater som har forskjellige systemer og regler.

Selv om USA til slutt implementerer dette i 2013, vil ikke det bety slutten på denne type svindel. Magnetstripen vil trolig fortsette å eksistere selv på nye amerikanske kort, fordi det tilbyr en backupløsning dersom det er noe feil med chiplesingen – eller du får en kunde som ikke har et kort med chip fra et land som ikke har implementert dette.

På så måte er det ikke USAs “skyld” at dette problemet eksisterer nå eller kommer til å eksistere i fremtiden. Problemet vil ikke bli borte før man slutter å lage kort med magnetstripe og ta støyten for konsekvensene av dette, eller chipkort blir universelle i  hele verden.

Det er typisk norsk å forvente at alle andre skal kunne gjøre som oss uten problemer, noe BI-professor Tor Haugnes kaller “verdens svigermor syndromet”.

Hvis Dagbladets journalist hadde gjort jobben sin – faktisk gjort research og forsøkt å forstå problemstillingen – så hadde man kanskje skjønt at ikke alt USA gjør er teit.

Tweets fra @MonticelloSoc