Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen varsler i Aftenposten i dag om at det må langt hardere prioritering til i norsk helsevesen: «Noen av de store pasientgruppene må belage seg på oftere å få nei til nye behandlingsformer fordi det er for dyrt. Det sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, som varsler en langt tøffere kamp om ressursene i helsetjenesten fremover. Han mener vi også bruker for mye penger på å forlenge livets aller siste fase for døende, ofte gamle, mennesker.»
Dette er sosialdemokratiets ubønnhørlige logikk. Når politiske prioriteringer skal bestemme, blir det med nødvendighet knapphet på alle goder – også helsetjenester. Når markedet får bestemme, får enhver etterspørsel et tilbud. Utfra ren samfunnsøkonomi har Larsen selvsagt rett – gamle mennesker er ikke produktive, og bør derfor ikke prioriteres innenfor et system som setter budsjetter foran menneskeliv. Der knapphet er satt i system bør midlene flyte dit de gjør mest nytte, hvis ikke blir det en ren politisk kamp om behandlingskapasitet.
En annen gruppe som er ENDA mindre produktiv, er psykisk funksjonshemmede, f.eks. barn med Downs syndrom. Utfra Larsens argumentasjon, og knapphetstenkningens logikk – hvor i køen havner disse? Det var DETTE Sarah Palin henviste til da hun varslet om «Death Panels» som en konsekvens av Obamas helsereform. Nå er det heldigvis langt igjen før USAs helsevesen er like nasjonalisert som Norges, men det er en «slippery slope» de er inne på over dammen. Neste gang noen disser Palin for krakilske uttalelser, kan vi nå henvise dem til helsedirektør Larsen.